Foto: Hanna Johre / NTB

Særlig lurt eller smakfullt var det jo ikke av den nyvalgte RU-leder Amrit Kaur å kalle Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Nicolai Tangen for terrorister, og at hun måtte krype til korset, lå i kortene.

Men det er noe med hele prosessen rundt Kaurs retrett som forteller oss at hun må ha pirket borti noe mer følsomt enn det som er opplagt ved første blikk.

For både NATOs general­sekretær og Norges stats­minister har verv med en slik makt at innehaverne av dem ganske enkelt må tåle å bli kalt terrorister, selv om det åpenbart er sårt for de to Ap-toppene når de begge godt husker hvordan unge parti­feller ble drept av en terrorist for tretten år siden.

Det forklarer likevel ikke hvorfor kritikken ble så unisont hard, bred og nådeløs, selv fra partifeller. Ei heller hvorfor mediene gjorde det til en stor sak og NTB meldte om trekkingen av videoen i rekordfart etter at den ble kjent.

Kaur visste altså ikke hva slags massivt apparat som skulle komme til å treffe henne, og langt mindre hvorfor.

Dødssynden hennes var enkelt fortalt at hun for det første splittet venstre­siden.

For venstre­topper tåler ikke at slike skjells­ord kommer fra andre på venstre­­siden, selv ikke når det kommer fra yngste, ytterste koko-venstre.

Grunnen til det er et strategisk grunnsyn der fienden alltid skal stå til høyre. Det har hele venstre­siden å være enig om. Venstre­sidens interne kritikk skal holde seg innenfor visse grenser.

For det andre sådde Kaur tvil om Arbeider­partiets engasjement for palestinernes sak. Hun sa:

Terrorister heter Netanyahu, Biden, Stoltenberg, Støre eller Tangen.

Her impliserer hun at Støre og Stoltenberg står på Netanyahus side. Hvordan våger hun? Alle vet jo at Ap er palestinernes beste venner.

Så til de grader på palestinernes side står Ap at man godt kan si at de har drevet terror­finansiering – hvilket er så uforståelig nettopp fordi de selv er blitt rammet av terror.

Kaur har altså antydet at Ap-toppene ikke har den politiske legningen som sømmer seg for slike. Det er mye verre enn å trekke den seksuelle legningen deres i tvil. Her snakker vi om blasfemi.

For hva om palestinerne skulle tro på Kaur? På den måten ville jo Norge bli en uaktuell fredsmegler. Og det er ingenting som er viktigere enn det såkalte norske freds­diplomatiet.

Den interne justisen på venstre­siden er litt som i mafiaen eller islam. Og her har Kaur spyttet på noen av bossene. Hun håper at hun kan gjenopprette tilliten. Det blir ingen enkel jobb.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.