Nyheten om Sandra Borchs utdanningsjuks får ikke så veldig mange til så mye som å heve et øyenbryn.

Folk er mettet av kjeltringstrekene dagens regjering og flesteparten på Stortinget driver med.

I gamle dager kalte man slike for fantepakk, noe som var et norsk slangord som betyr en gjeng med uærlige eller ubrukelige mennesker.

Men slike ord kan man ikke bruke i dag, må vite.

Nå skal regelrette juksemakere, kjeltringer, svindlere og andre buskevekster omtales i former og farger som ikke er krenkende.

Det at landets styrende organer består av plebeiere som later som om de er høyt utdannet og tror at såkalte vanlige folk er så dumme at de ikke skjønner at de blir utnyttet og rundlurt, er dessverre ikke så langt fra sannheten.

Men når går det opp for folk at noe er galt?

Hvor mye svindel og kjeltringstreker må landets adel begå før folket får nok?

Nordmenn synes å virke likegyldige til skurkene de blir styrt av. Om det er fordi man rett og slett går lei og føler at man ikke kan få gjort noe uansett, er mulig, men den apatien som folk har overfor stortingspolitikere er ikke nødvendigvis av det gode.

Det betyr bare at de fornemme på Løvebakken kan fortsette med skurkestrekene sine, og de av dem som blir tatt, kan bare be om tilgivelse for at de gjorde «en feil». Så trenger de bare å vente litt, til det synes som om folk ikke bryr seg lenger, og vips, så er skurken tilbake i en eller annen viktig posisjon.

Hvor mange kjeltringer finnes det egentlig på Stortinget?

Det er ikke lenger sjokkerende at et regjeringsmedlem blir tatt i noe ulovlig. Det som er sjokkerende, er at så mange av dem er så uforsiktige at de blir tatt. Det kan være et tegn på at de føler at folket er totalt numne og apatiske.

Det er på tide å våkne opp og avslutte tilværelsen som en slags digitale zombier, slik de fleste av oss har blitt i dag.

En stortingsrepresentant burde utelukkende være en person som har yrkeserfaring fra ærlig arbeid. En minister burde i tillegg inneha egenskaper som ærlighet, moral og ikke minst et ekte engasjement og kunnskap om sitt fagfelt. Ikke slik som det er i dag, hvor uærlighet belønnes og hvor statsrådspostene roteres de utvalgte imellom raskere enn en nøytronstjerne rekker å dreie rundt sin egen akse.

Så Sandra Borch kan ta sitt juks med største ro. Om en stund kan hun intervjues i en av de største norske avisene, der hun i en tåreperse kan beklage den fryktelige feilen hun gjorde og forsikre alle om at hun har lært. Så skal vi alle få sympati for henne og nærmest applaudere et comeback som statsråd i den regjeringen som kommer etter at Høyre igjen har pådratt seg folks vrede og velgerne nok en gang bytter dem ut med dem som er like ille eller verre.

For det er aldri noe nytt. Det er den samme gamle mølla hele tiden. Som en sketsj av Lystad og Mjøen hvor de i en kunderadio på et kjøpesenter opplyser at deres flesk- og filtavdeling i dag har følgende tilbud: flesk og filt.

Den italienske politikeren Niccolò Machiavelli, som levde på 1400-tallet, summerte det hele opp på en glimrende og tidløs måte:

«Folk er så enfoldige og så tynget av de daglige byrder at en bedrager alltid finner noen som lar seg lure.»

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.