Harald Magnus Andreassen. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Alle nordmenn som har reist i Europa eller USA i noen år, har fått med seg at den norske kronen er blitt gradvis svakere målt mot både euro, amerikanske dollar og sveitsiske francs.

Sammenlignet med en rekke viktige valutaer har kursen på den norske kronen har en jevnt nedadgående trend i ti år, uten sjokkartede fall. Hva kan grunnen være til det når landet samtidig har hatt rekordhøye eksportinntekter takket være salg av olje og gass?

Magnus Blaker stiller spørsmålet i Nettavisen, og påkaller både SSB og et knippe økonomer for å få svar.

Det mest overbevisende svaret kommer fra sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i Sparebank 1 Markets: Hovedårsaken til kronens fall er det «grønne skiftet». Andreassen påviser et slående samsvar i bevegelsene til norske kroner og australske dollar som henger sammen med at begge land eksporterer mye råvarer, fremfor alt fossile energikilder.

I lys av den observasjonen gir han denne forklaringen på kursfallet:

Kronekursen har falt fordi det globale kapitalmarkedet nå vurderer selskaper og land som har mye av inntektene sine fra olje og gass, mye lavere enn de pleide å gjøre for en gitt oljepris.

[Alt] i alt er nok det grønne skiftet den viktigste årsaken til at den norske kronen og den australske dollaren har vært valutatapere det siste tiåret.

Analysen fremstår som svært plausibel, og i tråd med en snikende uro over et problem som har vært varslet i mange tiår: Hva skal Norge leve av etter oljen?

Ikke det at Norge er helt uten annen industri, men om man ser bort fra industrien som direkte eller indirekte avhenger av olje- og gassutvinningen, er det relativt lite igjen.

Spørsmålet er uansett aldri blitt besvart på noen troverdig måte.

Både Arbeiderpartiet og Høyre og flere tullepartier lever i den villfarelsen at en «grønn omstilling» av norsk økonomi til et slags utslippsfritt paradis med vindkraft, CO₂-lagring, hydrogen- og batteriproduksjon skal sikre vår fremtidige rikdom.

Det finnes heller ingen intellektuelt troverdig politisk opposisjon som har gått til frontalangrep mot dette rosenrøde eventyret.

Andreassen er altfor høflig når han later som om dette sannsynligvis er uten betydning:

Jeg tviler på at norske politiske forhold betyr noe, de har i alle fall ikke gjort det før. Norske aksjer er heller ikke svake i forhold til tilsvarende aksjer i utlandet. Men jeg kan selvsagt ikke utelukke at det har noe med vurderinger av politikken å gjøre.

Problemet med den store norske konsensusen er at tilslutningen til det «grønne skiftet» er så omfavnende og reservasjonsløs at den har tatt steget over i fanatismen. Ingen skal komme og si at dette er en dårlig idé. Norske politikere faker ikke i sin besluttsomhet når det gjelder nasjonale CO₂-kutt, som vil kreve en vanvittig elektrifisering av sokkelen som bokstavelig talt kan legge landet i mørke. Paris-avtalen er blitt som en koran for dem.

Ikke at EUs planer for det «grønne skiftet» er noe mindre ambisiøse, men i unionen ser man tross alt at motstanden mot de villeste ideene er økende. Det finnes reservasjoner både mot kolossale planer om tvungen oppussing av boligmassen med sikte på å gjøre den «klimanøytral», og mot å forby biler med forbrenningsmotor. Både i Tyskland og Italia finnes det tegn til intelligent liv som uttrykker skepsis til ambisjonene, og begge har fyrt opp igjen kullkraftverkene.

Idet europeiske land begynner å innse at mesteparten av verden med Kina og India i spissen ikke har tenkt å kastrere sin egen konkurranseevne med radikale CO₂-kuttende tiltak, er det med andre ord lett å tenke seg at flere av dem vil dra i nødbremsen.

Men i Norge dundrer det grønne toget videre helt uten nødbrems – eller bremser av noe slag overhodet. Det står formodentlig helikoptre i beredskap til å evakuere førerne fra taket på lokomotivet før det krasjer.

Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika-gruppen antyder overfor Nettavisen at Norge kanskje er et for lite land til å ha sin egen valuta.

Saken er snarere at Norge er for vanstyrt. Landet har én næring av virkelig stor betydning, og alle synes å ha bestemt seg for at dens tid er forbi om ikke så lenge. I mellomtiden kan inntektene fra denne næringen finansiere dødfødte prosjekter, en absurd oppblåst offentlig sektor og et høyt antall innvandrere som vil ha sin del av moroa før festen er slutt.

Hvis Norge hadde en politisk ledelse verdt betegnelsen, og ikke en søplegjeng av noen stattholdere som gav bort nasjonalformuen til EU, kunne en norsk statsminister ha snakket bort den norske kronens nedadgående trend på dagen. Det ville holde lenge med en programerklæring om at Norge skal produsere olje og gass i minst hundre år til, slutte å subsidiere «grønne» fantasiprosjekter og skrinlegge elektrifiseringen av sokkelen.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!