Tyskland har fått sin rød-gul-grønne regjering, populært kalt «trafikklys-regjeringen.»  Tyske og andre europeiske jøder gir uttrykk for bekymring.  For mange av dem lyser det rødt for den relative tryggheten de har kjent i Europa.  Signalene som kommer fra den nye tyske regjeringen, sammen med politiske dreininger og utviklingstendenser i andre land, virker ikke beroligende.  Selv den nytente politikerstjernen og presidentkandidaten på den franske høyresiden, Éric Zemmour, med sin jødisk-berberske familiebakgrunn fra Algerie, skaper uro blant jøder med noe de oppfatter som politiske sleivspark mot det jødiske.  For mange franske jøder oppveier det hans advarsler mot islamiseringen av Frankrike og den lett synlige og langt fremskredne utskiftningen av befolkning og kultur i landet.  Dagens europeiske jøder har fått en latent allergi mot enhver tendens til politisk radikalisering.

Det har stått strid om utnevnelsen av den nye tyske «grønne» kulturministeren, Claudia Roth, som klart tilhører den ytterste venstrefløyen i tysk politikk.  Hun har lang fartstid som anti-israelsk og Iran-vennlig aktivist.  Selv om den nye regjeringen erklærer støtte til staten Israel og dens sikkerhet, står den likevel fast på EUs felles utenrikspolitikk for Midtøsten som i likhet med Norge har forlatt den frie forhandlingslinjen som Oslo-avtalene forutsatte, og støtter «tostatsløsningen» med utgangspunkt i de såkalte «rådende internasjonale parameterne» som FN vedtok i Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334 fra 2016 som var president Obamas ufine avskjedshilsen til den jødiske staten.

Også Tysklands første kvinnelige og «grønne» utenriksminister Annalena Baerbock sliter med sitt omdømme.  Hennes Hanukka-hilsen til det jødiske folk var en ren plagiat av hennes forgjengers, noe som har minnet opposisjonen om at hun også tidligere har vært tatt i å plagiere.  Alt dette kan gjøre den nye regjeringens samarbeid med Israel like komplisert som den forriges.  Å ri to politiske hester i Midtøsten vil bare sikre at konfliktene vedvarer.

I Finland – et annet EU-land – opplevde vi også nylig at når politikere har problemer med å skjule sitt vanstyre for velgerne, så finner de et påskudd for å angripe jødene.  En venstreorientert koalisjon av sosialdemokrater og «grønne» i byrådet i Helsinki har latt seg inspirere av kolleger i andre EU-land til å vedta en politisk resolusjon hvor de pålegger byens administrasjon å ta skritt for å hindre byen i å samarbeide med firmaer som «tjener penger på den ulovlige israelske okkupasjonen» i Judea og Samaria (som ligger 4000 kilometer fra Helsinki).

Avisen Jerusalem Post kommenterer denne hendelsen med å si at vedtaket «… ikke bare fremhever deres begrensede historiske kunnskaper, men det demonstrerer også det faktum at de alle sammen har tatt til seg den antisemittiske mentaliteten hvor Israel – det eneste demokratiet i Midtøsten – også er det eneste landet som byrådet i Helsinki forsøker å innføre sanksjoner mot.  I tillegg til Israel, ville en mulig boikott først og fremst ramme firma som eies av jøder

Antisemittismen er i vekst over hele verden.  Vi er ikke i tvil om at det er en sammenheng mellom dette fenomenet og de «krisene» verden plages av for tiden.  Det gjelder både i forhold til den kinesiske pandemien som skaper problemer og politisk rådvillhet i de fleste land fordi den ingen ende vil ta, og den omseggripende frykten for en «klimakrise» som får politikere og «eksperter» til nærmest å famle i blinde etter mer eller mindre unyttige mottiltak som kan gi dem litt ryggdekning i forhold til pågående medier og opposisjon.

Det er solid historisk erfaring – som går lenger tilbake enn til Svartedauden – for at oppmerksomheten i slike tider rettes mot jødene som helt siden de ble drevet ut i landflyktighet av de europeerne som okkuperte og ødela hjemlandet deres, har vært brukt aktivt som påskudd fra makthavere for å avlede oppmerksomhet bort fra eget vanstyre og handlingslammelse.  En økning i antisemittiske uttrykk og handlinger er derfor noe vi forventer i dagens situasjon, – noe som viser at antisemittismen må anses som endemisk i europeisk kultur.  Antisemittismen i dag har som kjent også fått en ny dimensjon ved at staten Israel for mange har overtatt den rollen i det politisk skuespillet som «den evige jøden» hadde i tidligere tider.

For Norges vedkommende ser vi tilsvarende klare tendenser, spesielt i innlegg i FN hvor det legges stor vekt på å fremføre til dels dårlig begrunnet og urimelig kritikk av den jødiske staten, noe som ikke gjøres overfor andre stater i verden, og som derfor fremstår som ensidig og diskriminerende omtale av Israel, med lett synlige antisemittiske overtoner.

FN har i mange tiår vært et arnested for politisk antisemittisme.  Det fremkommer ikke bare i den vedvarende forskjellsbehandlingen gjennom de mange ensidige og rent diskriminerende resolusjonene som hvert år rettes mot den jødiske staten, men også i organisasjonens omtale av et hvilket som helst forhold knyttet til Israel.  Vi kan også bruke som eksempel hvordan den norske FN-ambassadøren fremdeles er sterkt oppsatt på å anklage Israel for å behandle de arabiske husokkupantene i bydelen Sheikh Jarrah i Jerusalem som ofre for israelske overgrep.

Hun fortier at det israelske rettsvesenet ikke har vedtatt å kaste husokkupantene på gaten, men har pålagt dem å betale husleie til eierne for fortsatt å få lov til å bo der.  Noe helt tilsvarende ville ha skjedd i Norge etter norsk lov.  For noen dager siden svarte en av de arabiske innbyggerne der med å gå til knivangrep på en jødisk mor fra bydelen mens hun var på vei for å levere barna sine på skolen.  Slike hendelser blir aldri nevnt i norske innlegg i FN.

 

 

Av dr.  Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.