Claire Booth fikk et umulig dilemma da hun måtte velge mellom å hjelpe sin søster eller sin egen datter etter terrorangrepet i Manchester. Naturlig nok valgte hun å hjelpe sin 12 år gamle datter. Men avgjørelsen plager henne fortsatt.

Hvis hjelpen hadde kommet raskere, kunne kanskje hennes søster Kelly overlevd. Også andre av de 22 ofrene for det jihadistiske angrepet kunne ha overlevd.

The speed of the emergency response may not have made a difference to Kelly but it may be that two others among the 22 victims could have been saved – eight-year-old Saffie-Rose Roussos and 28-year-old John Atkinson.

Terroren er brutal og vanskelig å ta innover seg.

Those who lay injured and in immense pain in the City Room foyer where the bomb went off, including Claire and Hollie, wanted help to arrive as quickly as possible. As did Martin Hibbert, whose spinal cord was severed and whose 14-year-old daughter, Eve, was covered up and left for dead, when she was actually still alive.

Men ambulansene og brannvesenet fryktet for sin egen sikkerhet. De måtte bruke tid på å vurdere risikoen situasjonen utgjorde, mens politifolk og førstehjelpere stormet inn i kaoset og ba desperat om hjelp. De manglet utstyr, og de trengte assistanse.

Two police officers were heard talking on their body cameras saying: ‘We need ambulances mate massively. We need paramedics like fucking yesterday.’

Dette er et mønster vi gjenkjenner fra vår egen tragedie 22. juli.

Claire Booth deltok under den offentlige granskningen av angrepet, som har pågått i 11 måneder. Sist uke ga hun sitt vitnemål. Vi gjengir noe av det hun hadde å si.

‘I’ve sat here more or less day since September and I’m completely shocked to have seen that in events such as this, it’s widely known that medical assistance won’t be with you immediately.

‘It’s written into policies, procedures, yet me, as a member of the public, had absolutely no idea that if I was ever in a terrorist attack, I wouldn’t get medical help straight away.

‘I think that is something that needs to be in the public domain. If you choose to go somewhere public while we’ve got a severe terrorist threat in the country, you’re doing that on the understanding that you’ll have to look after yourself, or it might just be other members of the public that are caring for you instead.

‘I do think it should be publicly known that medical assistance cannot always come to you immediately because if I’d known that, I wouldn’t have just sat and waited, I would have done absolutely anything that I could to get the three of us out of that room.’

De færreste forventer å oppleve et terrorangrep. Men samfunnet må være forberedt, nå som våre politikere har brakt krigen til oss.

Det holder ikke å synge Don’t look back in anger før de døde er begravet, og hylle Ariana Grande for hennes styrke og skjønnhet.





 

Også etter terrorangrepet 7. juli for 16 år siden avventet brannvesenet å rykke inn på grunn av hensyn til egen sikkerhet. Ambulansepersonell som ankom åstedet valgte å behandle småskader utenfor i en halvtime, mens vanlige briter stormet ned i tunellene for å hjelpe dem som var i ferd med å dø.

After criticism at the inquests, the ambulance and fire services introduced hazard area response teams, trained to go into dangerous areas.

Nevertheless, concerns remained at the top of government that the emergency services would not treat the wounded quickly enough if the worst happened at the Olympics in 2012. Their concerns proved to be prophetic at the Manchester Arena bombing in 2017.

Vi leser i The Spectator om Bradley Hurley fra Liverpool, som lå der med to brukne ben og alvorlige skader i nesten tre timer. Han så sin egen søster Megan besvime ved sin side. Hun døde, kun 15 år gammel. Bradley var alvorlig skadet og overlevde tross mangel på hjelp.

Kjernen av problemet ligger i denne sikkerhetstankegangen.

Det er selvsagt tøft for nødetater, politifolk og soldater når krisene oppstår. Med bakgrunn fra Forsvaret forstår jeg at det kan være vanskelig.

Min far var jagerpilot og levde med døden som følgesvenn. Starfighter er alle entusiasters favorittfly. Men det var som å sette seg på en bombe.

Allikevel: Dette var prisen man måtte betale hvis man ønsket å bli forsørget av den norske staten. Og når russiske jagerfly nærmet seg norsk luftrom, så kunne man ikke drive med risikovurdering. Man måtte gjøre jobben, selv om den kalde krigen var på sitt mest spente.

Hvis nødetatene ikke stiller opp, må andre gjøre det. Ellers må vi bare ofre våre mest sårbare. Et slikt samfunn blir uutholdelig. Men det er et slikt samfunn som er under utvikling.

Selvsagt kan det hende at man ikke lever opp til idealet, og svikter når nøden er størst. Slikt vet man ikke før krisen oppstår. De mest uventede blir helter når andre svikter. Tenk på campingturistene 22. juli. Min beundring er bunnløs.

Men selv om noen kan komme til å svikte, eller få panikk, så må idealet være at vi hjelper barn som er i ferd med å dø. Uten at dette er idealet, har vi ingenting å strekke oss mot.

Ultimately, if the emergency services decide to take no risks, they will never enter the scene of an attack because, put simply, you cannot guarantee there is not another terrorist hiding out or a second bomb hidden somewhere.

Ambulansepersonell, politifolk og brannmenn er spesialtrent for oppgaven. Mange av disse gjør en fantastisk innsats, men de blir gjerne utsatt for begrensninger fra en ledelse som har utviklet en kultur som handler om å holde ryggen fri.

De som jobber i førstelinjen sviktes, og et godt eksempel er hvordan politifolk behandles i USA og Sverige. Ingen bryr seg om dem som tar risikoen hver dag. De er expendables. De kan ofres, mens de politiske karrierene må beskyttes for enhver pris.

In her evidence Claire Booth drew attention to a scheme called citizenAID, which also gave evidence at the inquiry. Brigadier Tim Hodgetts, who came up with the scheme, made the point that you normally have ten minutes to save a life: ten minutes to stem catastrophic bleeding and get the casualty stabilised.

‘The opportunity to save a life rests with those who are part of the incident. That is the public,’ he said. Someone needs to pack the wound, apply pressure and put on a tourniquet if possible.

Then the injured person needs to get to hospital as quickly as possible. The military has learned this after treating serious injuries in Afghanistan and Iraq. CitizenAID are calling for more of the public to be trained in first aid in the event of a terrorist attack.

Until our emergency services change their risk assessment policies, this advice may be the only thing keeping you alive.

Jeg oppfordrer alle til å ta en oppfriskning når det gjelder kunnskap om førstehjelp og selvforsvar. For det kommer ikke noe kavaleri. Det er du som er kavaleriet.

Staten svikter oss. Men vi bør nekte å svikte våre egne barn.

The Spectator

Kjøp Thomas Knarviks bøker her! In His Name har ikke tidligere vært i salg i Norge. Vi har et lite og eksklusivt restopplag. Benytt sjansen!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂