Stillbilde: Louisiana Channel / YouTube.

På forespørsel fra det konservative britiske nettmagasinet UnHerd kommenterer Michel Houellebecq tirsdag brevet fra franske generaler som advarer mot borgerkrig i Frankrike.

Hvorfor akkurat Frankrike? spør Houellebecq.

Det er sant at Frankrike er hardt prøvet, men andre land er jo omtrent like ille ute, skriver den berømte franske forfatteren – kjent for en rekke suksessrike samtidsromaner, den siste av dem «Serotonin» (2019).

Houellebecq toner terrortrusselen i Frankrike lovlig mye ned:

From the point of view of Islamist terrorism, it is true that, for a time, France was especially targeted by Isis, the latter believing (not without reason) that France had attacked them by intervening in Syria and Iraq. But those days are behind us, and if one considers the last decades, we see that Great Britain, Spain, Belgium and, to a lesser extent, Germany have also suffered murderous terrorist attacks.

Han tviler på om kriminaliteten i Frankrike er så mye verre enn andre steder:

Are crime and violence, whether or not linked to drugs, really wreaking more havoc in France than in other European countries? I have no idea, but it would surprise me a little; if this were the case, French journalists would not have failed to emphasise it.

Houellebecq ser i stedet en form for narsissistisk selvpisking han mener er typisk for Frankrike. Faktum er at forfallet skjer overalt, poengterer han, og hva en så viktig indikator som demografien angår, skiller Frankrike seg ikke negativt ut – tvert imot:

Recently, politicians and commentators were disturbed to learn that the “synthetic index of fertility” (that is, the number of children per woman) has fallen in France to 1.8.

Such a figure would be a dream come true for the countries of Southern Europe: for Italy, Spain, Portugal, and Greece, where the rate is 1.3. It is worse still in Asia, in parts of the world that are as technologically advanced as they are far away but generally admired. The rate in Singapore and Taiwan is 1.2.

South Korea is only 1.1.

Det mest bemerkelsesverdige ved oppstyret etter generalenes brev var, som UnHerds redaksjon også reagerte på, at ingen satte spørsmålstegn ved premisset for det, skriver Houellebecq, nemlig at Frankrike er på nippet til å kollapse.

Slik forfatteren ser det, tar dette oppmerksomheten bort fra en generell tilbakegang. Det er Vesten og moderniteten som begår selvmord. Det som særmerker Frankrike, er bevisstheten om det.

I det hele ser Houellebecq en grov feiloppfatning. Det vi kaller fremskritt, er egentlig selvødeleggelse:

But if we consent to set aside for a moment the particular case of France (and really it would be wise to do so), the conclusion becomes crystal clear: the inevitable consequence of what we call progress (at all levels, economic, political, scientific, technological) is self-destruction.

Forfatteren minner om at venstresiden lenge har ment at de demografiske endringene ikke betyr slutten for republikken, verdiene, kulturen og rettsstaten, men poengterer syrlig at denne oppfatningen ikke lenger forsvares like ofte som før.

Houellebecq går ikke inn i debatten om befolkningsutskiftning, men stiller i stedet et provoserende spørsmål: Har vi fremdeles en kultur vi kan være stolte av og som det er verdt å gå til krig for? Hvem skulle egentlig utkjempe den fryktede borgerkrigen?

It takes two to wage war. Are the French going to take up arms to defend their religion? They haven’t had any religion for quite some time; and in any case, their former religion is the sort where you offer your throat to the butcher’s blade.

Would it then be a war to defend their culture, their way of life, their system of values? What exactly are we talking about? And supposing it does exist, is it worth fighting for? Does our “civilisation” really still have something to be proud of?

Houellebecq siterer Pascal, som på et sted i «Tanker» skriver at det bare er mørke hvor enn han snur seg.

Den geopolitiske analysen hans er heller ikke lystelig. Han tror Biden-administrasjonen vil svekke USAs stilling vis-à-vis Kina:

When Joe Biden claims that “America is once again ready to lead the world” (here again, I am too lazy to find the exact quotation; Biden is even more tedious than Voltaire), I immediately interpret this as:

  • America will not be long in embarking on a new war;
  • As always, she will wind up conducting herself like a piece of shit;
  • She will waste a lot of money, while reinforcing up the near-universal loathing of which she is the target; this will allow China to strengthen its position.

Her banner forfatteren naturligvis i kirken. Man kan ikke skrive at Biden er en ulykke for USA, for pene mennesker anser Trump som selve fanden, mens Houellebecq ikke la skjul på at han syntes Trump var en god president.

Europa ser for meg ut til å stå ved en korsvei, avslutter Houellebecq svevende. Som Pascal ser han bare kilder til angst og tvil.

Mer spesifikk enn det prøver han ikke å være. Forfatteren har sett flere av sine skjønnlitterære spådommer gå i oppfyllelse, men her drister han seg ikke til en ny.

 

Kjøp Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!

 

Kjøp Asle Tojes siste bok her!