Mikhail Jurjevitsj Lermontov (1814-1841)
Selvportrett (1837)

(Pavel Zagladimov in memoriam).

Den 27. juli (15 juli gammel stil) er det 179 år siden den russiske kavalerioffiseren og multikunstneren Mikhail Jurjevitsj Lermontov døde. I sin korte litterære karriere rakk han å bli svært produktiv med over 600 dikt, 5 dramastykker og en roman.

Det sies at der det har vært en krig, har det ofte vært med en brite, gjerne en skotte, noe som sies å være tilfelle for den som hevdes å være Lermontovs forfar, den skotske offiseren George Learmont. Under den polsk-litauiske krigen på 1600-tallet, i en periode hvor Russland var svakt, ble han tatt til fange av russiske styrker. Han visste åpenbart å vende situasjonen til sin fordel siden han gikk i russisk tjeneste og russifiserte navnet til  Jurij Lermontov. Nok om det. I likhet med forgjengeren Pusjkin var Lermontov født inn i overklassen og fikk en vid kunstnerisk oppdragelse. Han spilte piano og fiolin, tegnet og malte og ble flytende i fransk. tysk og engelsk. Grunnet tuberkulose og rakitt (engelsk syke) ble han flere ganger sendt til kurbadene i Pjatigorsk i Nordvest-Kaukasus. Landskapet og folkene her gjorde et uutslettelig inntrykk på ham, noe som han senere skulle dra nytte av i sin diktning. Under oppveksten ble han en stor fan av Lord Byron, og samtidig som han var omgitt av mange kvinner, noe som tilsammen gjorde at han lærte seg raskt å uttrykke følelser skriftlig med høystemt, romantisk patos med en russisk vri.

I 1830 begynte han å studere ved universitetet i Moskva, men etter en grov spøk begått mot en professor, som gjorde at denne sluttet (ubekreftet), ble han utvist. Selv om han ikke fikk noen formell eksamen, fikk han gjennom studier med bl.a. den kjente arabisten Aleksej Vasiljevitsj Boldyrev vid kjennskap til orientalsk litteratur og filosofi.

I 1832 slo krigerarven inn, for nå begynte han på den prestisjetunge Skolen for gardeunderfenriker og kavalerijunkere, en krigsskole for adelige offisersaspiranter. Livet her var fjernt fra den poetiske og dikteriske tilværelsen, likevel taklet han overgangen problemfritt. I 1834 ble Lermontov utnevnt til kornett i Livgardens husarregiment. Han fikk nå innpass i St. Petersburgs høyeste snirkler og lærte seg å navigere i sosietetens selskapsliv. Da Aleksandr Pusjkin ble drept i duell med en fransk offiser, viste han for alvor at han hadde ordet i sin makt, og med skarp brodd, for da skrev han minnediktet Poetens død, hvor han ga intrigemakeriet ved tsarens hoff skylda for de ryktene som var opptakten til duellen med dødelig utfall. De linjene som ble for sterk kost for tsaren var bl.a. disse:

And you, the offspring arrogant
Of fathers known for malice,
Crushing with slavish heels the ruins
Of clans aggrieved by fortune’s game!
You, greedy hordes around the throne,
Killers of Freedom, Genius and Glory!
You hide beneath the canopy of law
Fall silent – truth and justice before you…
But justice also comes from God, corruption’s friends!

Lermontov ble stilt for krigsrett, dømt til å forlate sitt regiment og ble forvist til Kaukasus. Denne korte forvisningen hadde ingen preventiv effekt, for Kaukasus’ mektighet ga han bare enda mer inspirasjon til å skrive.  I 1837, da han var tilbake i Petersburg, begynte han å bli kjent for alvor, for i denne perioden skrev han ett av sine hovedverk, Vår tids helt.

Akkurat som forgjengeren Pusjkin hadde Lermontov óg en del dameaffærer på gang, men i i motsetning til Pusjkin rakk Mikhail Jurjevitsj aldri å bli gift. Sin første forelskelse opplevde han som 10-åring, hvorpå han skrev i dagboka si: Så tidlig i livet, bare ti år! Akk, dette mysteriet, dette tapte paradis, dette vil plage meg helt til siste slutt!  Noen ganger føler jeg glede over det og vil bare le av denne første kjærligheten , men oftest vil jeg heller bare gråte, skrev 15-åringen i en dagbok. Og videre: Noen mennesker, som Byron, tror at tidlig kjærlighet er et tegn på en kunstnerisk sjel, men jeg antar at dette er et tegn på en sjel som har mye musikk i seg,. Som 16-åring ble han sterkt betatt av venninna til ei kusine, men det ble ikke gjengjeldt. I 1830 møtte han Natalia Ivanova, dattera til den kjente dramatikeren Fjodor Ivanov, og dette ble det et gjengjeldt forhold av. Desverre valgte hun til Lermontovs store bitterhet å gifte seg rikt. Deretter falt han for den jevnaldrende Varvara Aleksandrovna Lopukhina. Hun ble også presset av foreldrene inn i et fornuftsekteskap, noe som ikke akkurat la noen demper på Lermontovs bitterhet i kjærlighetslivet. Han tok det etterhvert ut ved å pådra seg et rykte som en samvittighetsløs forfører i sosietetslivet, et Don Juan-rykte som han selv ble kraftig lei av til slutt. I 1834 møtte han igjen sin gamle flamme Varvara, og godt hjulpet av kavaleriuniformen og statusen det ga, forførte han henne for deretter å bedra henne og skryte åpent om det. Lermontovs forhold til Lopukhina viste seg i etterkant å være det eneste varige, gjengjeldte forholdet i hans liv. Det ufullførte stykket Prinsesse Ligovskaja, samt to av karakterene i Vår tids helt ble inspirert av dette forholdet. Men livet som selskapsløve i St. Petersburg ble det slutt på da han grunnet en bagatellmessig krangel havnet i duell med sønnen til den franske ambassadøren. Som straff ble han igjen deportert til Kaukaus, og her fikk han anledning til å utmerke seg i kamp i den pågående russiske  erobringen av Kaukaus. Han ble to ganger innstilt til forfremmelse, men begge ganger ble innstillingen avslått av de overordnede i Moskva. Sommeren 1841 traff han igjen en gammel skolekamerat, major Martynov i Pjatigorsk i Kaukasus. Begge gjorde kur til samme dame, og Lermontov terget sin rival ved å erte ham i damens nærvær. Majoren mistet tålmodigheten og utfordret Mikhail Jurjevitsj til duell. Duellen fant sted i Pjatigorsk den 15 juli 1841 (gammel stil). Martynov skjøt først og endte den 26-årige poetens strålende karriere. Lermontov ble først begravd midlertidlig på stedet, med fulle millitære æresbevisninger og med tusenvis av sørgende til stede. To år senere ble kisten ført til familiegravstedet i Tarkhany, et sted midtveis mellom Moskva og Saratov, hvor han hviler den dag i dag.

Epilog: Byen Lermontov i Stavropol i Nordvest-Kaukasus er oppkalt etter ham, samt cruiseskipet MS Mikhail Lermontov. Det forliste ved New Zealand i 1986, uten tap blant passasjerene, men et av mannskapene, den 33-årige skipsingeniøren Pavel Zagladimov ble med skipet ned. Hans levninger ble aldri funnet.

Her hører vi valsen fra Aram Khatsjaturjans scenemusikk til Lermontovs versedrama Maskarad (1835).

Moskva kammerorkester spiller, under ledelse av Constantine Orbelian.