Kunstbilde

Foto: La Grigia

Den første jødiske gravplass i Christiania, et hjørne av Sofienberg kirkegård, ble innkjøpt i 1869, tatt i bruk i 1885 og brukt fram til 1917 da den ble erstattet av en ny jødisk gravplass på Østre gravlund, nå kjent som Helsfyr gravlund.

Denne delen ble utskilt fra Østre gravlund i 1912, og innviet i 1916.

Her ble det i 1948 avduket et minnesmerke over de norske ofrene for Ha- Schoah. Rundt bautaen er det en mur, formet som en Davidsstjerne, med navnetavler i bronse. Relieffene er utført av billedhuggeren Harald Isenstein (1898-1980).

Den 7. desember 1962 ble det på dette sted satt ned en urne med aske etter de omkomne i Auschwitz.

Som det heter helt til slutt i André Schwarz-Barts (1928-2006) roman Le Dernier des Justes (Den siste rettferdige) fra 1959:

Ainsi donc, cette histoire ne s’achèvera pas sur quelque tombe à visiter en souvenir. Car la fumée qui sort des crématoires obéit tout comme une autre aux lois physiques : les particules s’assemblent et se dispersent au vent, qui les pousse. Le seul pèlerinage serait, estimable lecteur, de regarder parfois un ciel d’orage avec mélancolie. Et loué. Auschwitz. Soit. Majdanek. L’Éternel. Treblinka. Et loué. Buchenwald. Soit. Mauthausen. L’Éternel. Belzec. Et loué. Sobibor. Soit. Chelmno. . L’Éternel. Ponary. Et loué. Theresienstadt. Soit. Varsovie. L’Éternel. Vilno. Et loué. Skaryzko. Soit. Bergen-Belsen. L’Éternel. Janow. Et loué. Dora. Soit. Neuengamme. L’Éternel. Pustkow. Et loué…

(Men dog, denne beretning ender ikke ved en grav man kan besøke for å minnes. For røyken fra krematoriene oppfører seg som all annen røyk etter fysikkens lover, samles og spres med vinden ettersom den blåser. Den eneste mulige pilgrimsferd er, ærede leser, en gang imellom å betrakte en uværshimmel i melankoli. Og lovet. Auschwitz. Være. Majdanek. Den evige…)

Les også

Les også