Kultur

«The Restless»

Rett som det er dukker det opp figurative malere med høye ambisjoner og beskjeden «håndbagasje». Det skorter ikke på arbeidsinnsats og gallerimønstringer, men de mangler ofte faglig skolering og profesjonell veiledning. Jeg har sett flere av den sorten, de har hastverk med å posisjonere seg og har ikke tid til å fordype seg i hverken virkemidler eller billedbygging. Faren er den at de blir amatørmalere gjennom hele karrieren.

Om dette blir skjebnen til billedkunstneren Glenn Skibsted i Galleri A, er for tidlig å fastslå. Han må komme seg litt lengre inn i løpet, men de utstilte maleriene lover ikke godt. I utgangspunktet er det bra at noen våger å utfordre det konseptuelle hegemoniet med en så krevende sjanger som maleriet. Da må man også vise at man vet noe om tradisjonen, kan grepene og har noe på hjertet. Glenn Skibsted har tydeligvis mye på hjertet, motivene hans er i alle fall ladet med ting og tang som foregir å formidle dyp mening.

Dette er altså et figurativt maleri med gjenkjennelige objekter og kontekster, i en malerisk blanding av surrealisme og ekspresjonisme. Det surrealistiske innslaget skjønner jeg ikke så mye av. Tematisk sett virker dette grepet svært så overfladisk og hjemmestrikket, som om kunstneren ikke vet hvor han vil, men bare legger inn noe som bryter med en normal billedlogikk og hokuspokus så har han skapt en surrealistisk kopling.

Den ekspresjonistiske formgivningen med heftige strøk og dårlig anatomi, virker også påtatt og uproft. Skibsted vet sikkert hvordan en kropp og dens kroppsdeler ser ut, men å plassere dem inn i et billedrom på maleriets premisser er noe helt annet. Da må man ikke bare kunne anatomi, men også en romanatomi som gjør figuren visuelt troverdig. Dette med figur i rom har Sikbsted problemer med. Her er konturen av størst betydning, den må varieres, fra det presise til det forsiktig utviskede. Dette gjelder for både maleri og tegning. En skarp linje omkring figuren forflater formen og er romdrepende.

Det mest forsonende aspektet ved maleriene er koloritten, den er frisk og pågående, men tilfeldig plassert, noe som tyder på en uklar tematisk samordning av motivelementene. Etter mitt skjønn har kunstneren mye å lære om formen og bildets virkemidler. Om han ikke har tilgang på en god veileder, bør han studere andre kunstnere. Gå i museer og bli klok på maleriets byggesteiner. Hos Paul Delvaux og Francis Bacon er det mye å hente.

«Selection of sorts»

«The player»

«Conqueres VI»

«The ballplayer»

Galleri A:
Glenn Skibsted, malerier
Varer fra 5/3 til 12/4, 2020

Les også

Les også