Gjesteskribent

Det er skrevet og sagt mye om EØS-avtalen i år.  Regjeringen har store problemer med å forstå hva denne avtalen innebærer for nordmenn bosatt både hjemme og ute.  Høringer er forestående og utredninger pågår både av habile og delvis habile utredere. Løfte om «å lære» av feilene er livbøyen for de ansvarlige politikere og byråkrater.

EØS-avtalen gjelder for alle borgere av land som har signert avtalen.  De fire F’er er fundamentale pilarer i medlemskapet og gjelder fri bevegelse for varer, tjenester, kapital og personer.  I NAV og hos andre offentlige institusjoner er dette ikke oppfattet og det hersker stor forvirring.  For de involverte i NAV-skandalen er kampen for å beholde taburettene i full gang og den er sterkere enn å forstå rammebetingelsene EØS-avtalen skaper Norge.

I Alfas del Pi  i Spania sitter en eldre dement kvinne fra Norge, med norsk statsborgerskap og med  betalte  og opparbeidede rettigheter i Norge.  Hun bor for tiden på et hollandsk pleiehjem.  Hennes plan var å bo på det norske pleiehjemmet Betanien og det gjorde hun helt til denne institusjonen ble nedlagt i fjor. Nedleggelsen medførte en nødløsning med flytting til en annen institusjon, den hollandske. 

Hennes behov for sol og varme har minsket samtidig som pleiebehovet økte.  I livets siste fase er tilhørighet til familie, hjemsted og ikke minst språk og kultur viktig.  Derfor har kvinnen søkt om plass på et norsk pleiehjem hvor hennes norske familie bor i Norge. Hun har fått avslag på sin søknad. Grunnen for avslaget er  ene og alene fordi hun bor i utlandet og har søkt om plassen fra sitt bosted bosted i Spania.  Kommunen på hjemstedet mener at hun skal dra på lykke og fromme til Norge og her vente på en institusjonsplass, selv om hun oppfyller alle betingelsene til en pleiehjemsplass.  Hadde hun bodd i Norge og på hjemstedet og derfra søkt, ville hun klart ha fått den etterlengtede plassen.  Det ville hun hatt en lovmessig rett på.

Igjen ser man en praktisering av EØS-avtalen av norske statlige, fylkeskommunale og kommunale institusjoner som klart strider mot avtalens intensjon – fri bevegelse – for innbyggerne  innenfor EU-medlemslandene med tillegg av Norge, Island og Liechtenstein.  Selv om at avtalen i hovedsak omfatter de fleste former for næringsvirksomhet og hensikten er å vokte om det indre marked, må avtalen også gjelde for andre grupper enn de som er i lønnet arbeid.  

Rettighetene går klart frem av ESA’s nettside:

EØS-avtalen skal sikre fri flyt av varer, personer, tjenester og kapital – ”de fire friheter” – mellom alle de 31 EØS-statene. Avtalen er dynamisk i den forstand at når EU vedtar forordninger og direktiver som regulerer det indre markedet, skal disse også tas inn i EØS-avtalen. 

Avtalen og dermed EU lovgiving trumfer norsk lovgiving, som også betyr at nasjonalt, regionalt og kommunalt regelverk må vike for avtalens intensjon og bestemmelser.

Også praktiseringen av avtalen slår dette grundig fast. Nordmenn flytter til varmere strøk både når de er yrkesaktive (hvor stillingen gir anledning til det) og når de er mottakere av pensjon fra Norge og andre nasjoner. Denne rettigheten opphører ikke når personer får et pleiebehov.  Videre er det fritt for borgere av EU-land å bosette seg i Norge, om de måtte ønske det. Ikke bare lukrative stillinger i oljesektoren er motivasjon for borgere fra  EU til å bosette seg i Norge.

Kvinnen i Alfas del Pi har benyttet seg av en åpning i Folketrygdloven som gir nordmenn bosatt i utlandet mulighet for å opprettholde sitt medlemskap i Folketrygden mot betaling av en månedlig kontingent fastsatt av NAV.  Hun har i alle år betalt for ytelser som skulle sikre henne helsetjenester i alderdommen. Dette nektes hun nå med hjemmel i kommunale retningslinjer.  Det strider klart mot EØS avtalens hovedprinsipper.  Hun har ikke sin frie bevegelse og får heller ikke sine rettigheter etter. 

Her ser vi igjen utilbørlig diskriminering av norske borgere som mottar ytelser fra stor-samfunnet. Ikke bare strider dette mot EU-lovgiving, det strider også mot norsk lov, og vi har på toppen av det hele et diskrimineringombud. I Norge har vi rettigheter inntil vi forlater denne jammerdalen og litt etter det også.  Det er utrolig at rettigheter til sosiale tjenester og omsorg er avhengig av bosted, eller diskrimineres med bakgrunn i bosted. 

Det må nå kreves at myndighetene, som er sterk forsvarer av EØS-avtalen, setter tæring etter næring. Det som her materialiserer seg er svært langt fra Ernas ønske om et globalistisk samfunn, hvor landegrenser opphører å eksistere og styringen er overlatt til teknokratiske og byråkratiske organer.  Vi er heldigvis langt fra dette og vi bør ikke komme dit.  Imidlertid er EØS-avtalen for Norges del grunnlaget for en globalisme, hvor vi i Norge blir styrt fra tre  institusjoner i EU, hvorav to ikke er demokratisk valgt. Denne avtalen er det verste eksempel på globalisme og et skrekkens eksempel på hvordan globalistene ønsker den globale utviklingen, styre uten å være demokratisk valgt.

Det er kanskje greit for Erna å løpe etter EU-politikere med et inderlig ønske om å bli invitert meg på leken.  Det er ikke like greit å se helheten i dette avtaleverket som er presset på oss bakveien på tross av at folket sa «nei» to ganger. Det krever en høyere grad av innsikt å se helheten og konsekvensene.  Vi får håpe på en ny skandale.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!