Sakset/Fra hofta

Amishene er kjent for å leve i bondesamfunn preget av et meget enkelt liv, enkle, tradisjonstro klær, og motvilje til å tilpasse mange av bekvemmelighetene til moderne teknologi, som strøm og biler. De aller fleste, omkring 300.000, lever i USA, særlig i delstatene Ohio og Pennsylvania, og de vokser i antall. Foto: Dan Callister / Mega /NTB Scanpix

Det verserer en del gode, og en del ikke fullt så gode tanker, omkring voldskriminalitet i samfunnet. Nå med fokus på skolen og barn, ungdom og læreres hverdag.

De som står overfor dette, og de som skal håndtere det, stiller seg mange spørsmål.

Stiller en dumme spørsmål, vil en få dumme løsninger. Stiller en gode spørsmål, vil en få gode løsninger.

Men hva skjer når de gode spørsmålene alle ligger i den sosionomistiske blindsonen og representerer vår tids største tabu?

At fattigdom er årsak til kriminalitet er et alminneliggjort dogme, som igjen skal lede til konklusjonen: Samfunnets urettferdighet har gjort en gruppe mennesker fattige. Samfunnet har skylden og må gjøre opp for seg økonomisk.

Løsningen er å fordele samfunnets midler til denne gruppen. Slik vil fattigdommen og dermed også utenforskapet som fattigdommen har skapt og derav kriminaliteten, også opphøre.

Slik fungerer det ikke i virkeligheten.

Hvis en ser på Sverige, har en i forhold til svensk kommuneøkonomi et system som heter utjämningssystemet.

Det fungerer slik at statens inntekter fra høyinntektskommuner fordeles til kommuner med lav inntekt – dvs innbyggere med lav eller ingen inntekt og store behov for offentlige tjenester og politioppgaver, slik at innbyggernes behov for offentlige midler – velferd, barnevern og politi dekkes.

Når en ser på oversikten, ser en at høyinntektskommunene gjennomgående har påfallende lavt forbruk av offentlige goder. Og vise versa.

Til tross for mange års drift av dette systemet, går hverken kriminalitet eller fattigdom ned. Gøteborg og Malmø fortsetter i stedet å toppe statistikken over mottakskommuner gjennom systemet, og kriminaliteten, fattigdommen, volden og utenforskapet øker også mest også her.

Ergo er ikke fattigdom årsaken til såkalt utenforskap eller kriminalitet.

Vi kan også se på innvandring:

Både lavinntekts-/høy kriminalitet-/høyt forbruk av offentlige goder-kommunene Gøteborg og Malmø er kommuner med en stor innvandrerbefolkning.

Det er også høyinntektskommunen Danderyd, som også har et påfallende lavt forbruk av offentlige goder og lav voldskriminalitet.

Innvandring i seg selv er altså heller ikke utslagsgivende i forhold til kriminalitet.

Da må en se på kultur. Vår tids store tabu.

Fra Norge ser vi at mennesker med en bestemt type landbakgrunn scorer svært lavt på tilknytning til arbeidslivet – nede på 30-tallet i forhold til prosentvis tilknytning til heltidsarbeid – noe som her representerer en form for utenforskap, og også er overrepresentert innen visse typer voldskriminalitet.

Landbakgrunn her er OIC-land – Organisasjonen for islamsk samarbeid. Dvs land som har islamsk styre og da også islamsk hovedkultur.

Det en får da er en relasjon mellom kultur – holdninger og verdier – og kriminell adferd og manglende tilknytning til – her det vestlige – samfunnet. Det som også kalles utenforskap.

Tilknytning til visse kulturer og landbakgrunner forårsaker ikke i seg selv automatisk kriminalitet, utenforskap og fattigdom som følge av liten tilknytning til arbeidslivet. Men sjansen er større her for at det skal oppstå konflikt, motsetninger og utenforskap når det kommer til tilpasning til og funksjonsdyktighet innen vestlig kultur.

Om en skal løse problemene med voldskriminalitet i samfunnet, må en for det første være ærlige på i hvilke grupper denne volden – ran, trusler, utpressing – er utbredt, og en må se i øynene at den i overveiende grad er relatert til visse kulturer.

Som konsekvens av dette må det vises nulltoleranse ikke bare overfor kriminaliteten, men også overfor de negative holdningene til vestlig kultur og verdier, slik som likeverd, meritokrati, tillit til forvaltningen, etc, som denne kulturen formidler.

En må også innse at utenforskapet rent kulturelt sett også ofte er selvvalgt, en form for selvsegregering, og at det sysselsettingsmessig sett er et resultat av manglende kompetanse i forhold til det høyt spesialiserte norske arbeidsmarkedet.

En slik konklusjon, at årsakene til volden er relatert til visse kulturer, og det å sanksjonere overfor en kultur som forakter likeverd og andre vestlige verdier, og det å vise nulltoleranse overfor slik forakt og voldsbruk, regnes som en form for rasisme i vårt samfunn. Spesielt blant dem som skal håndtere problemene tilknyttet kriminalitet.

Derfor taes disse forholdene så godt som aldri i betraktning. En fastholder i stedet at mer penger fremdeles er løsningen. Selv om dette beviselig aldri har gitt resultater.

Et poeng helt til slutt om fattigdom, utenforskap, kriminalitet og kultur:

Kvekerne, eller Vennenes Samfunn, er kjent for sin nøysomhet og spartanske liv, slik også de ulike amish-retningene er, i likhet med de fleste munke- og nonne-ordener i verden. Disse lever også i et slags selvvalgt utenforskap og i nøysomhet med lavt forbruk. Men som regel uten noen påfølgende konflikt, aggresjon eller krav om særskilt tilrettelegging overfor det øvrige samfunnet.

Dersom den sosionomistiske forklaringsmodellen – fattigdom skaper utenforskap og kriminalitet, og at kultur i form av holdninger og verdier ikke har noen innvirkning her – skulle en hatt en uforholdsmessig høy kriminalitet og lav sysselsetting og lav produktivitet blant kvekerne, amish og munke- og nonne-ordener.

Det vet vi at vi ikke har.
Forhåndsbestill Halvor Foslis nye bok til spesialpris her!

Les også

Les også