Kultur

Besøkende i Ringsaker kirke kan ikke unngå å legge merke til det storslagne alterskapet fra 1500-tallet, et usedvanlig flott eksempel på et triptykon, en form for kirkelig utsmykning som var populær i Nord-Europa på den tiden.

Det er gjerne alterskapets skjønnhet og helhetlige fremtoning som overvelder turister, som bare unntaksvis tar seg tid til å dvele ved detaljene. For den som kommer uforberedt og ikke er vel bevandret i bibelhistorien og helgenfortellinger, gir de ikke nødvendigvis mening heller.

Alle foto: Document.

Jeg er her i oppdragende ærend. Min yngste datter ble for noen år siden døpt her, i likhet med flere av hennes forfedre i en ubrutt rekke på minst fem generasjoner tilbake. Noen av dem ligger begravet utenfor. Nå er hun tilbake, langt mer nysgjerrig enn ved tidligere besøk, og hun finner seg ikke i ubesvarte spørsmål.

Det nytter altså ikke å komme uforberedt. Den beste kilden til informasjon om alterskapet er trolig Sigurd Griegs (1894–1973) bok «Ringsaker kirkes gamle herlighet» (1955). Kunstverket er også behandlet i Liv Reidun Solbergs masteroppgave fra Menighetsfakultetet, «Ringsaker alterskaps ikonografi» (2006), som det ble gjengitt utdrag av i Ringsaker Blad den 22. desember 2007.

Når kunstverkets øvre hoveddel har dørene åpne, noe de har nesten hele kirkeåret, ser man at både midtpartiet og dørene inneholder en rekke nisjer med fargerike og forgylte statuer. Særlig midtpartiet, som i praksis kan ha vært en del av en katekisme for analfabeter, er rikt utsmykket:

Sentralt øverst i midtpartiet ses Jesu korsfestelse og andre faser av Jesu lidelsesvandring:

Rett under er Jesus i Gud faders armer etter oppstandelsen. Den hellige ånd, representert med den sedvanlige duen, beskuer det hele:

Og nederst ses blodet fra Jesu fem vunder, eller sår, som samles i en kalk. Denne nedre nisjen har logisk nok funksjon som tabernakel, og kan stenges med to låsbare gitterdører.

Til venstre for tabernakelet ser man hyrdenes tilbedelse av Jesusbarnet:

Og i nisjen over ses Marias kroning som himmeldronning.

Dette siste er et dogme i katolsk lære, så hvordan kan det ha seg at alterskapet ikke ble fjernet etter reformasjonen?

Forklaringen er sannsynligvis å finne i det nokså kuriøse faktum at Ringsaker kirkes siste katolske prest også ble den første protestantiske. Ansten Jonssøn Skonk, som selv hadde bestilt alterskapet fra Antwerpen, var utvilsomt en pragmatisk herre. Satte han og etterfølgerne i embedet bort skapet inntil den billedstormende bølgen var over, og relasjonene mellom kristenhetens forskjellige konfesjoner var forbedret? Eller lukket de det slik at bare maleriene ble synlige? En tredje mulighet er kanskje at trauste hedmarkinger så stort på saken, slik presten selv gjorde, og at konfliktene fant helt andre arenaer.

Til høyre for tabernakelet ser man de tre vise menn hos Jesusbarnet:

I nisjen over finnes elementer av Jesu stamtavle:

Den venstre døren viser seks mannlige helgenfigurer i to rekker med tre helgener hver. Øverst til venstre står Olav den hellige. Han er lett gjenkjennelig fordi han som så ofte ellers i olavsikonografien er avbildet ledsaget av en dragefigur som ligner ham selv:

I boken «Hellig Olav, Norges evige konge» (1938) gir tidligere riksantikvar Harry Fett (1875–1962) forklaringen på dette: Olav kjempet en kamp med sin egen indre demon, som må ha vært ekstra forførerisk idet den fremstod med hans egne trekk. Her søker demonen sågar blikkontakt. Hellig Olav dro kjensel på at han ikke bare hadde det onde i seg, men at det også var karakteristisk for ham selv. Dette onde ville han bekjempe. Kanskje han kunne ha brukt øksa han har med seg til å hugge hodet av dragen.

Ved siden av Olav den hellige figurerer Johannes døperen. Denne er lett gjenkjennelig idet han peker på et lam, og det henvises her naturligvis til «Guds lam som bærer verdens synd», altså Jesus (som fortalt av evangelisten Johannes). Døperen gir bud om Jesus med fingeren, som også er å se i mange andre fremstillinger.

Og til høyre for døperen står Oslos skytshelgen St. Hallvard. Pilen som rammet ham og møllesteinen som ble brukt til å senke ham i vannet, hører med, slik de også gjør i Oslos byvåpen.

I den nedre rekken står den hellige Laurentius, den hellige Christophorus og den hellige Nikolaus:

I høyre dør ser vi seks kvinnelige helgener: I første rekke Maria Magdalena, St. Katarina av Alexandria og St. Dorothea:

I andre rekke St. Gjertrud, St. Margaretha av Antioka og St. Barbara:

Alle sammen har hver sine fortellinger, som gir mening til ikonografien. I dag er de for det meste ukjente, men fremdeles lette å spore opp digitalt. I kristendommens tidlige historie i Norge ble de benyttet i oppbyggelig ærend.

Liv Reidun Solberg siterer i den forbindelse et av Sigrid Undset essays om middelalderen i Norge:

«Den mennesketolkning som gjennom den kristne lære og dens håndfast forkynte idealer, dette fint avveide system av dyder som skapte og fremmet nye åndsverdier som mildhet, miskunn, ydmykhet, respekt for fattige og svake – denne tolkning frembragte visst ikke noen litterær blomstring på høyde med sagalitteraturen. Men dens sivilisatoriske verdi kan knapt overvurderes, den skapte større menneskelighet.»

Det er mye som har forandret seg. I våre dager er man mest opptatt av å rive ned enhver forestilling om beundringsverdige mennesker, og de indre demonene hylles istedenfor å bekjempes.

Den norske kirke har vel i det store og hele oppgitt satan, om den fremdeles kan sies å ha noen sammenhengende lære, og som sådan er mer å regne som en klubb av opprinnelige nordmenn enn et kristent fellesskap. Men den som åpner de bemalte dørene på alterskapet sokkel, får en påminnelse om at det en gang ble snakket om himmelens og helvetes porter.

Det ser ut til å være flørt på gang mellom en mann og en kvinne på vei til himmelen. Middelalderen var kanskje ikke så prippen som man tror.

Det er mange tiår siden E6 gikk forbi Ringsaker kirke. Tilfeldig forbipasserende er det derfor ikke så mange av. Besøkende i kirken slipper å beskue alterskapet i trengsel.

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!

Les også

Les også