Tavle

Noe som lenge har kjennetegnet norsk offentlighet, er all energien som brukes på å drøfte saker av forholdsvis liten betydning, mens helt avgjørende politiske linjer trekkes opp uten nevneverdig debatt. En lokaliseringsdebatt eller noe annet tøv kan trumfe interessen for et kjempemessig hull i statskassen eller omveltning av egne omgivelser.

Norge og EU er blitt enige om en «klimapakt», opplyser NTB:

Norge har nådd enighet med EU om klimaplanen for årene fram mot 2030. Nå legges saken fram for Stortinget.

– Dette er den viktigste og mest forpliktende avtalen vi inngår med EU på mange år, sier klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) til NTB.

Han ber nå om Stortingets samtykke til å gå inn i klimasamarbeidet Norge og Island har forhandlet fram med EU.

Planen må også formelt godkjennes på EU-siden før den kan tre i kraft.

Enigheten innebærer at Norge må kutte utslippene av klimagasser med 40 prosent fra 2005-nivå innen 2030 i de sektorene som ligger utenfor EUs system for handel med klimakvoter.

Dette målet skal overoppfylles, og planen er å gjøre hele kuttet hjemme i Norge, bedyrer Elvestuen.

Jo mer man ser på klimapolitikken i EU, desto sprøere fortoner den seg. Landbrukspolitikken virker nesten genial i sammenligning.

Det er kun en del av utslippene som er omfattet av regelverket, og det er landene med størst BNP som pålegges den største byrden hva angår reduksjon i utslippene.

For de mindre velstående landene i unionen er det åpenbart økonomisk fornuftig å slutte seg til en avtale som lar dem fortsette å produsere energi som før og vokse økonomisk. Siden de samme landene ikke er særlig klimareligiøse, er det lett å tenke seg at de ikke kommer til å spille etter de samme reglene når de blir rikere.

Det er vanskeligere å forstå de mer velstående landene, som i praksis pålegger seg selv en økt skattebyrde og en redusert levestandard. Man skulle tro det hele bare var en skjult måte å skattlegge Tyskland og Frankrike på – med Norge på slep.

Med sin strukturelt dårlige samvittighet, irrasjonelle naturromantikk og generelt fanatiske innstilling til ambisiøse mål, forstår man at Tyskland er med på dette. Det tar seg bedre ut å lide for klimaet enn for greske eller italienske politikeres sløsing.

Franskmennene er det litt verre med. De finner seg ikke i kjempemessige ekstraregninger for å dekke sine transportbehov, det viser også de gule vestenes opprør. Nordmennene er på sin side generelt oljesløve.

Hele det byråkratiske monsteret som EUs klimapolitikk er, ser ikke ut til å tjene andre enn den politisk-administrative klassen som styrer den og dermed kan late som om den holder på med noe viktig (redde verden etc.), samt den økonomiske klassen som tjener masse penger på volatiliteten i kvoteprisene.

For alle andre ville man ha vært mest tjent med å kjøre hele dette rukkelet på dynga.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!