Kommentar

Relasjonen mellom Adam og Gud Fader, som kommer til uttrykk ved fortellingen 1. Moseboks 2. kapittel om forvalteransvaret Gud gav Adam, er utenkelig i islam. Det er også Michelangelos (1475–1564) fremstilling av Adams skapelse i taket av Det sixtinske kapell i Vatikanet.

 

Ikke sjelden opplever vi at kritikere av islam ønsker å definere islam som en ideologi, ikke en religion. Det er som om det er lettere å fremføre kritikk av en ideologi enn en religion, noe som kanskje kan forklares med at religioner er beskyttet av både diskriminerings- og straffelovgivning.

Men hvis målet er en offentlig samtale, ja kanskje til og med endring, er det på sin plass å ta islam på alvor som den religionen islam er.

På samme tid vil saklig kritikk av islam som religion være langt vanskeligere å imøtegå som hatefull etter straffelovens § 185. Muslimer vil nemlig kjenne seg igjen i beskrivelsen av sin tro, det handler om en logisk utledning av gudsbildet vi finner i islam. Det er ikke behov med knallharde angrep på Muhammed, de er hverken fruktbare eller nødvendige. Hva vi må, er å gå til kjernen.

For å forstå hvordan en religion motiverer de troende til handling, må vi kunne forklare hvordan den bygger opp en virkelighetsoppfatning de troende handler innenfor. Vi må altså prøve å forstå hvem deres gud er, og utgangspunktet, hvordan verden ble til. For islam må vi derfor gå til trosbekjennelsen, som lyder som følger:

Han er Allah, én Allah, den ene Omsorgskilde. Ikke har Han avlet, og ikke er han født, og ikke er en Ham jevnbyrdig.

Allah er altså en ikke-relasjonell allmektig guddom. Spørsmålet er hva det innebærer. Hva vi først og fremst må være klar over, er at det er denne guden muslimer forholder seg til, som de har underkastet seg.

En gud som ikke er relasjonell, er heller ikke kjærlighet, og når han ikke er kjærlighet, kan han heller ikke tillate en selvstendig skapning ved siden av seg selv. Det er nemlig kjærligheten som skaper til frihet, og kjærligheten er relasjonelt betinget, den er nemlig hva kjærlighet er: en relasjon.

Og da er vi tilbake ved utgangspunktet. Kan en religion hvis guddom ikke tillater noe selvstendig ved siden av seg selv, legge grunnlaget for ideologisk tenkning? En politisk ideologi kjennetegnes jo nettopp av mennesker som ut fra en gitt rasjonalitet utmeisler en styreform de mener oppfyller deres syn på årsaken til hva som er feil med samfunnet, og hvordan de kan komme seg fram til målet. Det vanskelig å se at Allah kan tillate mennesket å ha en slik selvstendighet.

Det er mulig å argumentere mot dette ved å peke på sharia-lovgivningen, men det interessante er at Allah ikke er bundet av noe, selv ikke sitt eget ord og sharialovgivning.

Allahs transcendens, hans opphøydhet over verden og menneskene er så sterkt betont i islam at kunnskap om hans vesen ikke er mulig. Hans allmakt er total. Allah blir derfor amoralsk, noe som følger av at han er så allmektig at han må kunne endre mening, og ettersom etikken er forankret i hans vilje, og fordi han må kunne hva som helst, kan vi ikke si at noe er uforenlig med Allahs natur.

Allah kan derfor ikke akseptere politiske løsninger som innebærer ansvarliggjøring av mennesket. Det fører til at mennesket ikke kan planlegge framtiden på grunn av Allahs allmakt. Det fører til at både kapitalisme og demokrati blir umulig.

For mennesket blir dette en svært vanskelig posisjon, men ettersom mennesket ikke er ment å leve i en relasjon med sin skaper, er det heller ikke nødvendig for mennesket å forstå ham, uansett hvor krevende det oppleves.

Vi kommer derfor til det fullstendige kaoset der islam må motarbeide en ideologisk tilnærming til samfunnet, samtidig som det ikke er til å komme fra at islam samtidig krever mye av det samfunnet muslimer lever i. Det hele minner aldri så lite om den normkritikken Sverige prøve å leve etter. Man kritiserer det bestående, samtidig som man egentlig ikke har så mye annet å tilby enn underkastelse av det normløse.

Islam er et slaveri, en underkastelse under en guddom som krever alt, en guddom som opphever all vår forståelse av moralske konvensjoner. Dette forstår muslimer, men de har ikke annet valg, det er konsekvensen av deres gudsbilde. Og det er muligens vår tids største tragedie, at vi er så lite teologisk bevisste, at vi hverken kan eller våger å si til muslimer at løsningen på deres tragedie er den friheten vi finner i Jesus Kristus.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.

Les også

Les også