Kultur

Foto: Astrid Westvang. CreativeCommons

Nå som det nye Munchmuseet, Lambda, i Bjørvika begynner å bli ferdig utformet, fosser det inn med negative artikler og kommentarer. Da Lambdaprosjektet i sin tid ble vedtatt som nytt museumsbygg, kom det langt fler protester, men de ble feid til side av både politikere og arkitekter. Lambda ville bli et ikonisk signalbygg, et lystårn av gjennomskinnelig glass som ville løfte den omliggende arkitekturen til nye estetiske høyder. Ja, slik vurderte juryen og byens arkitekter den spanske arkitektens museumsbygg, som i arkitektfirmaets forskjønnede presentasjon så ut som et moderne Soria Moria, ikke i gull, men i lysende glass.

Den bygningen vi ser i dag er vel egentlig det motsatte, en grå og traurig koloss, et stykke antiestetikk som snarere forpester omgivelsene visuelt, enn forskjønner det. Nå er ikke museumsbygget helt ferdigstilt, men vi ser jo at fasaden ikke består gjennomskinnelig glass, men av grå og triste aluminiumsplater. Lystårn-effekten er borte vekk, tilbake er bare en overtung aluminiums-blokk, som nå gir den utkrengende knekken på toppen sin fulle mening, nemlig at hele bygningen står for fall.

Det er mulig at arkitekten, Juan Herreros, er blitt rammet av Pisa-syndromet, etter å ha sett det skjeve tårn i Pisa, for det finne flere slike Lambda-bygg fra hans hånd, med den lett gjenkjennelige knekken på toppen. Meg bekjent er det bare den spanske arkitekten som har pådratt seg Pisa- syndromets plager. At han fikk napp her i Oslo med en slik arkitektonisk defekt formbevissthet, vitner jo om at den faglige juryen har langt dårligere dømmekraft enn arkitekten. Har man en bygningskropp som lener seg utover, uten en balanserende motvekt, så ramler også estetikken i bakken.

Nå har vel kanskje ikke juryen vært i Pisa og skuet det skjeve tårnet, der man må lene seg til siden for å skjønne tyngdekraftens innvirkning på kropp og sinn. Men Pisa-syndromet handler ikke bare og tyngdekraft og likevekt, det peker også på en overbelastet estetikk som er konservert til skrekk og advarsel. Allerede i dag ser man at Lambda går sin skjeve gang mot estetisk sammenbrudd, spesielt når man betrakter den skjeve gråblokka i forhold til arkitektkontorets glorete lystårnvisjoner. Lambda-prosjektet skulle jo selges. At de solgte et virkelighetsfjernt glansbilde, med andre ord en løgn, syntes politikere og fagfolk var strålende. Det kostet jo bare noen få milliarder av folks skattekroner.