Kultur

Emil Boyson (1897-1979) er en av landets fineste poeter. Hans gjendiktninger ble utgitt samlet i 1965, «Europeisk poesi i norsk gjendikting» (Gyldendal) og på nytt i 2006 (Vidarforlaget), som ennå tilgjengelig.

Også i gjendiktningene angir Boysons sobre, gammelmodige riksmål en høy språklig standard. Og selv i det lille utvalget som kommer her, merkes stor tematisk spennvidde. Boysons kjennskap til europeisk diktning synes grenseløs. Ikke bare berømte klassikere, også anonyme og obskure er med i et panorama over europeisk poesi fra Shakespeares tid frem til modernismen. Nå som anti-poetiske EU gjør krav på å representere vår verdensdel, kan det være styrkende å oppholde seg en stund ved et poetisk Europa.

Boyson kommenterte hverken dikt eller dikter. Her blir det litt mindre puristisk, jeg tilføyer enkelte kommentarer for egen regning. Dessuten orginaldiktene, med ett unntak. Gjendiktning vurderes bedre når original er for hånden.

Noen ganger er originalen kraftig bearbeidet. Det er minst problematisk når dikteren er anonym, som i følgende «Volkslied» fra 1700-tallet. Man forventer en enkel tekst i en folkevise, og her er det forenklet ytterligere. Boyson oppgir at han bygger på en «imitasjon» av Coleridge, en av de betydeligste engelske romantikere. Tre språk bidrar altså til det yndefulle sluttproduktet. Slik er originalen i en moderne antologi:

Wenn ich ein Vöglein wär

Wenn ich ein Vöglein wär
Und auch zwei Flüglein hätt,
Flög ich zu dir;
Weil’s aber nicht kann sein,
Bleib ich allhier.

Bin ich gleich weit von dir,
Bin ich doch im Schlaf bei dir
Und red mit dir;
Wenn ich erwachen tu,
Bin ich allein.

Es vergeht kein Stund in der Nacht,
Da meine Herze nicht erwacht
Und an dich gedenkt,
Dass du mir viel tausendmal
Dein Herze geschenkt.

Tysk «Lied» (18. årh.)
i Coleridges imitasjon

Hadde jeg to vinger små
og var en liten fjærkledd fugl,
så fløi jeg dit du er.
Det kan jeg ikke: jeg må gå
alene her.

Dog, søvnen vet hva den vil ha,
og lar oss møtes, du og jeg,
sålenge det er natt.
Men våkner jeg, hva er jeg da?
Helt, helt forlatt.

Men søvnløs fra det første gry
jeg lukker øynene påny:
og drømmen dveler enn
en stakket stund og lar mig fly
til dig igjen.

***

Nå noen linjer av en de store i tysk litteratur, Friedrich Hölderlin (1770–1843). Bare to strofer, men det er et gigantisk dikt. Hölderlin åpner majestetisk i hellig natur for så å synke ned i fortvilet rådvillhet.

Hälfte des Lebens

Mit gelben Birnen hänget
Und voll mit wilden Rosen
Das Land in den See,
Ihr holden Schwäne,
Und trunken von Küssen
Tunkt ihr das Haupt
Ins heilignüchterne Wasser.

Weh mir, wo nehm’ ich, wenn
Es Winter ist, die Blumen, und wo
Den Sonnenschein,
Und Schatten der Erde?
Die Mauern stehn
Sprachlos und kalt, im Winde
Klirren die Fahnen.

Midveis i livet

Med gyldne pærer hænger
og fylt med ville roser
mot sjøen mitt land –
I fagre svaner:
og, drukne av kyss,
dukker I hodet
i vannet, det helligt-kyske.

Vé mig, hvor tar jeg, når
det lir mot vinteren, blomster, og hvor
solens skinn
og jordens skygge?
Stenmurer står,
stumt, kaldt; vær-fløi i vinden
klirrende klager.

I Tübingen, Baden-Württenberg, står ennå «Hölderlin-tårnet» ved elven Neckar:

Hölderlin-tårnet i Tübingen. Foto: Thomgoe / Wikimedia Commons.

En vennlig, litterært interessert snekker lot dikteren bo i tårnet og tok seg av ham. De siste årtier av sitt liv var Hölderlin mentalt omtåket i lange perioder.

***

Dylan Thomas (1914–1953) døde ung og sliten. Hans «Poem in October» formidler en livskraft som synes å strømme rett ut fra naturen og inn i en overveldende språklig vitalitet. Langstrakte rytmer krever mye rom, her gjengis bare de tre første strofene. I stil og tone ligger dette langt fra Boysons egen diktning. Jeg synes gjendiktningen er storartet, men en foreldet ortografi gjør seg dårlig her, så jeg har foretatt noen ørsmå moderniseringer.

Poem in October

       It was my thirtieth year to heaven
  Woke to my hearing from harbour and neighbour wood
        And the mussel pooled and the heron
                Priested shore
           The morning beckon
   With water praying and call of seagull and rook
   And the knock of sailing boats on the webbed wall
           Myself to set foot
                That second
        In the still sleeping town and set forth.

        My birthday began with the water-
    Birds and the birds of the winged trees flying my name
         Above the farms and the white horses
                And I rose
            In a rainy autumn
     And walked abroad in shower of all my days
     High tide and the heron dived when I took the road
            Over the border
                And the gates
        Of the town closed as the town awoke.

        A springful of larks in a rolling
     Cloud and the roadside bushes brimming with whistling
        Blackbirds and the sun of October
                Summery
            On the hill’s shoulder,
     Here were fond climates and sweet singers suddenly
     Come in the morning where I wandered and listened
            To the rain wringing
                Wind blow cold
         In the wood faraway under me.

Poem i oktober

      Det var mitt tredevte år mot himlen
det våknet til hørsel fra havn og fra nabo-skog
      og kysten med blå-skjell i kulper og
  prestelig heire,
       og morgen-vinket
fra bølgenes bønn og fra måse- og kornkrake-rop
og dunking av snekker mot den not-vevde vegg:
       Opp sprang jeg i
           samme stund
     i den søvnstille stad og avsted.

     Den dag da jeg fødtes begynte
mens sjøfugl og fugl fra vingede trær fløy mitt navn
     høyt over bøer og hvite hester,
  jeg sto opp
      i regnskyet høst
og vandret vidt i en byge av fortidens dager.
Flo sjø og dykkende fugl mens jeg fulgte min vei
      utover grensen
           og porter bak
    luktes til rundt den våknende stad! 

     Et vårsprøyt av lerker i en tumlende
sky og veikant-busken breddfull av svart-trost-
    fløyter og solen i oktober
         sommerlig
    på kollens skulder,
her var mild årstid og blide sangere plutselig
kommet i morgenen hvor jeg vandret og lydde
     på vind som vridde
          kald regn ut
  i skogen fjernt under min fot.

***

Av fransk poesi bare et glimt fra Saint-John Perse (1887–1975, nobelpris 1960). Det viser hvordan poetisk modernisme kan være i kontakt med tidligere tiders visjonsdiktning.

Neiges

Et puis vinrent les neiges, les premières neiges de l’absence, sur les grands lés tissés du songe et du réel ; et toute peine remise aux hommes de mémoire, il y eut une fraîcheur de linges à nos tempes. Et ce fut au matin, sous le sel gris de l’aube, un peu avant la sixième heure, comme en un havre de fortune, un lieu de grâce et de merci où licencier l’essaim des grandes odes du silence.

Fra «Sne»

Og så falt sneen, fraværets første sne, på de store utbredte tepper vevet av drøm og sannhet; og da minnets menn forløstes fra sin byrde, var der ved vor tinning en friskhet av rent lin. Og det skjedde mot morgen, under daggryets grå salt, litt før den sjette time, liksom i en lykkens nødhavn, et hjem for miskund og fred, hvor de store stillhetens oder kan slippes ut i svermer.

***

Til slutt et dikt uten original av spanske Juan Ramon Jimenez (1881–1958, nobelpris 1956). Det står Boysons egen diktning nærmere enn noe annet i dette utvalget. Hos Jiminez er jeg’et utlevert til sin pasjon og blir åsted for enda en raffinert variant av hjerte/smerte.

Rosenbusken

Med kysset som du gav,
plantet din munn i min
rosenbusken, hvis røtter
tærer på mitt hjerte.

Det var høst. En umåtelig
himmel rev med sin sol
i skinnende søiler alt gull
opp av livets jord.

Ny sommer gav tørst og tørke.
Rosenbusken (allting forbi!)
åpnet i mine øine, sent,
to knopper av tåreløs smerte.

 
 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.

Les også

Les også