Gjesteskribent

Gunnar og Alva Myrdal var representanter for den svenske intelligensiaen som skapte folkhemmet og troen på Sveriges overlegenhet. Deres sønn Jan Myrdal ble maoist og tok et drabelig oppgjør med sine foreldre. Han var en helt for ML-bevegelsen. Mindre oppmerksomhet har det fått at Myrdal nå har svingt 180 grader og skriver for det nye høyre i Sverige. Hans forakt for gammelmedia og løgnene er større enn noen gang. Slike case studies sier mye om den politiske utvikling.

I Norge verserer uttrykket «svenske tilstander» i media svært ofte, men tar Europa og Skandinavia lærdom av prosjekt Sverige, eller oppfører vi oss som barn i trassalderen som helst vil gå våre egne veier?

Carl I Hagen tok dette ordet i sin munn for nesten 40 år siden, da tweedjakke, akkompagnert med en sigarett i munnviken var varemerket på debatter på tv. Men har vi kommet lengre siden den gang…har vi virkelig lært noe, eller har vi solt oss i glansen over at vi er best i verden på integrering, hva enn dette måtte bety?

Svenskene har tviholdt på sin utopi om et multikulturelt samfunn som er velfungerende og harmonisk. En kan vel neppe kalle det harmonisk når etniske minoriteter oppretter enklaver i de store byene, og driver ut etniske svensker i andre mindre byer. Ifølge «sossarna» støttet av et samlet sosialistisk pressekorps fungerer Sverige optimalt og denne propagandaen holder sammen landet…enn så lenge.

I Norge har vi den samme mediastrukturen og de viktigste meningsbærerne i samfunnet er den venstrevridde pressen. Det politiske landskapet bærer preg av en viss homogenitet med det svenske, selv om polariseringen er noe større enn hos oss. Likevel er Norges velgere overbevist om at vi beveger oss i riktig retning. Gjengkriminalitet og klankultur på Oslo øst er det få som bryr seg om i det hele tatt, og at NAV-kontoret i Groruddalen nesten utbetaler et tosifret milliardbeløp i stønader er det ingen som bryr seg om.

Så lenge det svarte gullet pumpes opp, pumpes pengene ut igjen og ingen ofrer dette en eneste tanke. Om man ikke selv føler noen forskjell , så er man trygg. Slik har sosialistene igjennom historien klart å «bevise» at alle er trygge. Ingen av dem virker å ofre en tanke på når disse pengene ikke er der lengre, for når regningene i samfunnet øker, så skatter vi oss ut av uføret, eller vi øker pensjonsalderen.

Sverige må gjennomføre store skattereformer, de må øke pensjonsalderen på sikt, mens i Norge lar vi det skure og gå mens media forteller oss hvor godt vi har det.

I Tyskland har de åpenbart heller ikke lært noe av Sverige. Der polariseres det politiske klima på en avskrekkende måte. AfD ønsker å redusere innvandringen og løse den gigantiske integreringsfloken fra 2015. De blir daglig latterliggjort i tysk presse og stigmatisert som høyreekstreme og nazister. Alt dette med målet om å skape aksept for at integreringsprosessene er vellykket. De Grønne ønsker åpne grenser og blir aldri kritisert i media, ikke ulikt den politiske agendaen i Sverige og Norge.

Har vi lært noe av Sverige? Neppe, for store deler av Europa ønsker å gå samme vei og tråkke i de samme hullene de har gjort. Den dagen du må ta regningen for en feilslått migrasjon blir den dagen det politiske bildet endres radikalt. Spørsmålet er om man vil ta en ubehagelig kamp med samfunnets realiteter nå, eller håndteringen av en økonomisk katastrofe i fremtiden.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!

Les også

Les også