Kommentar

Hvordan billedlegger man et opprør som aldri kom eller kommer? Hvordan illustrere tap? Et tap så stort at man også blir redd for å bli minnet om forsvar og kamp. Mel Gibson er spesiell fordi han spiller helten mot overmakten på en måte som kan gi assosiasjoner til vår egen tid. Fra Braveheart (1995)

Hvor blir det av den norske folkebevegelsen? Spørsmålet stilles av signaturen «selma» i kommentarfeltet til saken om at nesten halvparten av landets mottakere av sosialhjelp er innvandrere. Spørsmålet er godt og fortjener noen svar.

For det første tror jeg ikke vi vil se noen ny folkebevegelse i Norge, etter den som var mot EU på 70- og 90-tallet. Slagene vant vi, men krigen tapte vi, jfr EØS-avtalen og dagens iver etter å tilslutte seg så vel EUs indre marked (ACER, Jernbanedirektivet, osv), som EU-sjefenes utopiske drøm om et Europas Forente Stater.

Det at vi tapte EU-kampen har fått mere langtrekkende virkninger enn de fleste av oss innser. Selv om kristendommen og de ti bud har glidd mer og mer ut av vårt samfunn og vår bevissthet – godt hjulpet av Kirken, den norske – må vi nordmenn flest fortsatt være å anse som salvet i den lutheranske-kalvinistiske tro på «at det er vår skyld».

Et eksempel på det, er de årlige avlatsritualene «Operasjon Dagsverk» og «TV-aksjonen», som professor Terje Tvedt så fortjenstfullt har forsøkt å informere det norske folk om i over to tiår. Her fra hans artikkel i Dagbladet for ti år siden (den gang Dagbladet fortsatt hadde noe å melde):

«NRKs TV-aksjon speiler ikke først og fremst nasjonens giverglede, derimot journalistikkens absolutte sammenbrudd og verden omskapt til kulisse for Den Gode Intensjon. TV-aksjonene har skapt mektige, men samtidig fordummende stereotypier av verden. År etter år har NRK lagd program hvor ulike lands historie, kultur og politikk er opphevet, ja retusjert, for at de skal kunne presses inn i kampanjefjernsynets todeling av verden, givere og mottakere. TV-aksjonen fortsetter ufortrødent å reprodusere et arkaisk bilde av utviklingsland og av Norges rolle i verden.»

(For den som ønsker og orker – mange orker eller klarer ikke lenger å lese lange, sammenhengende tekster etter internettet sugde oss inn i flyktighetens digitale helvete – finnes hans pamflett fra året etter den siste EU-avstemningen, «Den norske samaritan – Ritualer, selvbilder og utviklingshjelp», som gratis pdf-fil HER.)

Desillusjon, defaitisme eller apati?

Dessverre ser Tvedts opplysningsvirksomhet ut til å ha hatt beklagelig liten gjennomslagskraft, så hva er det da med oss nordmenn?

Hvor ofte hører jeg ikke folk i dette landet – vårt, altså – okke og bære seg over hvor vanstyrt deres hjemkommune er? Ja, for ikke å snakke om landet, hvor vanstyrt det har blitt! Men, hvor mange er det som gidder å stikke frem haka og si sin mening offentlig, hvor mange er det som gidder å melde seg inn i et politisk parti (jeg forstår at ikke alle vil stifte et) for der å forsøke å påvirke «de som styrer og steller»?

Dere kjenner svaret. Svært, svært få.

En forklaringsmodell er at vi, om enn ikke i så stor grad som svenskene, også er fylt av for stor respekt for «øvrigheta». Vi så hvordan den arven manifesterte seg ved svenskens riksdagsvalg for et par uker siden. Vi kan skjelle og smelle i det private, men når vi kommer til valgurnene (om vi gidder, da) stiller vi oss pent i kø, tar pillene, nei unnskyld den samme valglisten som vår far og far hans før det gjorde det, og gjør vår plikt for demokratiet. Vel, er det vi gjør? Jeg lar debatten om demokratiet ligge her, men mye tyder på at vi bryr oss mindre og mindre.

I følge Statistisk sentralbyrå er omtrent 7 prosent av Norges befolkning i dag (2017) medlem av et politisk parti, mens i 1980 var 16 prosent av befolkningen medlem.

Nå finnes det lyspunkter, som de mange bompengeaksjonene landet rundt. Grådige politikere med klimafeber har møtt oppmuntrende mye motstand. (Heia Kent!) Men, når det gjelder den kanskje største faren for at landet skal rives i stykker – ikke i dag, ikke i morgen, men om noen år hvis ikke politikken legges drastisk om – nemlig innvandringen, eller kanskje mer presist, den totalt forfeilede integreringen av de som har fått komme hit til vårt velferdssamfunn, ja da viker folk (også politikerne som er valgt til å lede landet) unna.

Redaktøren har annetsteds her skrevet om nettopp dette fenomenet:

I Danmark har man erkjent at visse ting er utenfor diskusjon: Hvis hittidig tempo i innvandringen fortsetter, vil velferdsstaten kollapse. Norge kan peise på med oljepenger, men folk kommer til å miste forståelsen for hvorfor de egentlig betaler skatt.

Gjør noe!

Signaturen «selma» skriver: «Det er en trist fremtid vi går i møte, om vi ikke tar krafttak for å snu utviklingen. Jeg håper fortsatt. Alternativet ønsker jeg ikke å akseptere… Og så gir man selvsagt ikke opp. Neida.»

Nei, nettopp, men da folk bli flinkere til å gjøre noe med den informasjonen vi på document.no og andre gir dem. Begynn med å sjekke IMDis statistikksider for å konfrontere en av dine egne lokalpolitikere med hva de har gjort for å få til integrering i din kommune, i ditt land! For uansett hvor mye du klager på nettet over udugelige, voldelige, late og farlige innvandrere er, må du aldri glemme at det er «det store vi» som har sluppet dem inn! Derfor gir det ingen mening å slenge dritt eller skjelle ut alle som har kommet hit. Det er politikerne, byråkratene og den tannløse norske pressen som fortjener å høre din mening og eventuelt få din stemme!

God helg!

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Les også

-
-
-
-
-
-