Sakset/Fra hofta

På 70-tallet skjedde en rekke grusomme ting, ut over borgerkrig i Angola, krigen i Vietnam osv.: Argentina hadde en militærjunta som lot folk forsvinne uten spor  – i tusentall. Volden i Argentina rammet langt flere enn i Pinochets Chile. Men siden venstresiden i Vesten solidariserte seg med Allende, var inntrykket det motsatte.

USA sto den gang på Pinochets side. Filmen Missing (1982) av Costa Gavras med Jack Lemmon og Sissy Spacek er anbefalelsesverdig. Den forteller historien om en amerikansk jente med en chilensk kjæreste som er i politiets søkelys. Hun er overbevist om at hun som amerikaner kan få reddet vennen. Men så enkelt er det ikke. Venstreorienterte var ikke det Richard Nixon og Henry Kissinger var mest glad i.

På et tidspunkt sier Spacek til Lemmon, hun ser utover haven til ambassaden: Hvorfor er det så tomt her? Hvorfor er ikke ambassaden full av forfulgte, slik som andre ambassader?

Det var et sannhetens øyeblikk.

Støtten til Pinochet – og samarbeidet med de militære for å styrte Salvador Allende – kostet USA mye prestisje. Den gang sto USA og Storbritannia under Thatcher for en realpolitikk som satte interesser før menneskerettigheter.

Nå har det i mange år vært omvendt: Godheten har seiret.

Mye tyder på at det har snudd: Realpolitikken er på full fart inn igjen.

Det er mange tegn på det: Ledere som Putin og Erdogan er de mest kraftfulle eksempler på autokrater. Kinas leder Xi Jinping har med den siste grunnlovsendringen nærmet seg deres rolle. Ledere som Egypts Abdel Fatah al-Sisi og Saudi-Arabias Mohammed bin Salman er ledere som gjerne vil gjøre noe godt, og for å gjøre det må de knuse noen egg.

Det er realpolitikkens kjennetegn: Man er villig til å knuse noen egg.

Forskjellen går mellom ledere som knuser så få som mulig og de som ikke bryr seg om hvor mange de knuser.

Det er faktisk en vesentlig forskjell.

I begge tilfeller kommer mennesker i klem. Det er nødvendig å ta menneskerettigheter tilbake til det som var deres utgangspunkt: Enkeltmennesker som lider overlast og endog død.

La oss ta tre eksempler:

Den italienske studenten Giulio Regeni (28) ble funnet død i en grøft i februar 2016.

The Italian student who was tortured and found dead in Cairo last week had seven broken ribs, signs of electrocution on his penis and a brain haemorrhage, according to a senior source inside Egypt’s forensics authority.

Regeni dro til Egypt for å skrive om uavhengige fagforeninger. Han stilte seg svært kritisk til president Sisi og militærstyret og hadde gitt uttrykk for det.

However, a senior source at the forensics authority told Reuters that Regeni, a graduate student at Cambridge University, had seven broken ribs, signs of electrocution on his penis, traumatic injuries all over his body, and a brain haemorrhage.

His body also bore signs of cuts from a sharp instrument suspected to be a razor, abrasions, and bruises. He was likely assaulted using a stick as well as being punched and kicked, the source added.

A second autopsy in Italy “confronted us with something inhuman, something animal“, Italian Interior Minister Angelino Alfano told Sky News 24 television last week.

Egypt’s initial autopsy report showed Regeni had been hit on the back of the headwith a sharp instrument. Guardian.

Når en italiener, en europeer, blir mishandlet til døde av sikkerhetsstyrkene sier det noe om at politivolden er ute av kontroll. Normalt skal en europeer være beskyttet, i det minste mot tortur.

Saken vakte stor oppsikt i Italia.

American cameraman and filmmaker Jesse Phinney, 42, a native of Boston, Massachusetts, U.S., who died in December 2017 while in custody on the Philippine island of Cebu, is shown in this undated handout photo provided March 23, 2018. Courtesy the Phinney family/Handout via REUTERS

Den andre saken er den amerikanske filmfotografen og kameramannen Jesse Phinney (42) fra Boston som ble funnet hengt på sin celle i et varetektsfengsel i Filippinene i desember. Også her fant rettsmedisinere skader som ikke var forenlig med den offisielle versjonen om selvmord.

An American cameraman and filmmaker who died in December in a jail in the Philippines suffered blunt-force trauma, and his body had markings inconsistent with the official account by Philippine authorities that he hanged himself, a private U.S. pathologist said.

Hva skyldtes arrestasjonen? En mor og hennes barn hadde anmeldt Phinney for menneskesmugling for å ha barn hjemme hos seg. Viseguvernøren var leder for en menneskerettsgruppe. For å vite om det var hold i anklagene måtte man vite mer om hvem de involverte var:

The day before he was found dead, Phinney had been arrested on suspicion of violating human trafficking and child abuse laws, according to a report by the National Bureau of Investigation (NBI) seen by Reuters. The NBI is the Philippine equivalent of the U.S. Federal Bureau of Investigation.

According to the report, the NBI began tracking Phinney after a December 2016 complaint by Cebu Vice Governor Agnes Magpale, who also co-chairs a women’s protection group. The report included affidavits from a mother and child who said Phinney sometimes had minors sleep at his home, took pictures of them, and gave them gifts.
I California satt søsteren og nektet å tro at broren hadde begått selvmord. Hun fikk bekreftet at det var skader på liket som den første obduksjonen ikke fikk med seg.
Søsteren tror at broren falt som offer for Dutertes åpne krig mot narkolangere. Duterte har gitt politiet lov til å drepe langere og da menes gatelangere. Rundt 5.000-6.000 mennesker er drept. Dette er hva som kalles «utenomrettslige drap». De gjør noe med politiet.
I våre dager er mulighetene for å hjelpe større: Søsteren fikk reist penger via crowdfunding og et etterforskningsfirma gjør jobben gratis.
 Phinney’s family raised about $34,000 via a GoFundMe page to defray the costs for the second autopsy and to hire Insiders Corp, a Paris-based investigations firm now probing his death in the Philippines
Dette er menneskerettigheter tilbake til kilden: Enkeltmennesker.
Utvidelsen av menneskerettigheter til å gjelde alle svake, selv økonomiske migranter, har undergravet både begrepet menneskerettigheter og engasjementet. Hvis det gjelder alle forskjeller globalt blir begrepene meningsløse og folk blir likegyldige.
Det tredje tilfellet gjelder fredagens demonstrasjon på Gaza-stripen. Mange av de drepte og sårede har seg selv å takke. Men kanskje ikke alle?

Mortally wounded Palestinian journalist Yasser Murtaja, 31, is evacuated during clashes with Israeli troops at the Israel-Gaza border, in the southern Gaza Strip April 6, 2018. Picture taken April 6, 2018. REUTERS/Ibraheem Abu Mustafa

En palestinsk fotograf som ble skutt av israelske soldater fredag, døde natt til lørdag av skadene, opplyser helsemyndighetene på Gazastripen.

Yasser Murtaja arbeidet som TV-fotograf og ble livstruende såret da israelske soldater skjøt med skarpt mot demonstranter nær grensa.

Murtaja jobbet for Ain Media, et produksjonsselskap som også tar oppdrag for utenlandske medier på Gazastripen.

Den velkjente palestinske fotografen befant seg over 100 meter fra grensegjerdet til Israel da han ble skutt. Han bar et kamera og var iført en skuddsikker vest som var tydelig merket PRESS.

Kulen traff ham i armhulen på et sted som var ubeskyttet av den skuddsikre vesten. Han hadde ifølge palestinske kilder verken tilknytning Hamas eller andre militante grupper å Gazastripen.

Den israelske hæren hevder at soldatene bare skyter mot dem som er involvert i angrep mot grensegjerdet, noe som den siste uken har kostet 31 ubevæpnede palestinske demonstranter livet.

Israel har opprettet en flere hundre meter bred såkalt sikkerhetssone på palestinsk side av grensegjerdet, og alle som tar seg inn i denne sonen risikerer å bli skutt. (NTB)

Skarpskytterne er kontrollerte og vet hva de gjør. Detaljen med armhulen vekker en mistanke om at dette var en bevisst likvidasjon. Det kan ikke utelukkes. Også israelerne gjør ting som ikke ser pent ut.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!