Gjesteskribent

Tegning: Thomas Knarvik

Utgangspunktet for denne refleksjonen er å finne i to mediebegivenheter – den ene internasjonal og av betydelig tyngde og varighet gjennom hele høsten 2017, den andre begrenset til vår norske andedam – som hver på sitt vis bidro til å prege førjulsstria: «me too»-kampanjen mot seksuell trakassering av kvinner og offentliggjøringen 5.desember av HL-senterets rapport om nordmenns holdninger til jøder og muslimer. Sistnevnte ble grundig «journalistisk tilrettelagt» av NRK i Dagsrevyen allerede samme kveld,  en forestilling i kjent stil som Rustad tok et berettiget oppgjør med i denne artikkelen,  og hvis grunnleggende tankesett senere også Skartveit filleristet som seg hør og bør. Min ambisjon er, med utgangspunkt i disse to sakene, å si litt om hvilke generaliseringer dagens samfunn tillater eller oppmuntrer til og hvilke ikke, samt reflektere over hvorfor noe stemples som fordomsfullt mens andre (forhånds)slutninger roses som forutseende (nettopp!) og kloke.

Gjennomgangsmelodien i «me too»-kampanjen har vært at menn, særlig av det hvite og middelaldrende slaget, opptrer svinaktig overfor kvinner og at nok nå er nok. Hadde man bare balansert klagen aldri så lite mer edruelig, så skulle jeg gitt den min fulle tilslutning: Menn skal ikke trakassere kvinner; jeg fristes til å formulere denne for de fleste hankjønnsmennesker selvsagte leveregel slik: «real men do not treat women badly», skjønt da lyder det hele kanskje litt vel 80-tallsaktig og derigjennom sexistisk?

Samtidig vet alle som har levd en stund, og det er ikke akkurat få av oss, at det finnes betydelig flere fasetter og sjatteringer innen samspillet mellom Adam og Eva både på og utenfor arbeidsstedet. Ikke minst kvikker «glimt i øyet»-kommunikasjon ofte opp hverdager som kan være både traurige og kjedelige. Det finnes et utall av måter hvorpå man kan spille på den berømte «lille forskjellen,» og i de aller fleste tilfeller lettes derved stemningen til alle parters glede. At det dessuten eksisterer et grenseland der kvinner bevisst nytter sine fysiske fortrinn i karrierefremmende øyemed, og tilsvarende der menn spiller på makt – et velkjent afrodisiakum – for å tilfredsstille sin hormondrevne appetitt også ved hjelp av underordnede medarbeidere innen mange yrker, er uomtvistelig. Slikt skjer og kommer alltid til å skje, for heller ikke kjønnslivet er noen søndagsskole. Uansett må man ikke bli så forknytt at skriftlig, undertegnet tillatelse kreves før man innleder en flirt samme innen hvilke rammer det skjer. Da blir livet usedvanlig grått for både kvinner og menn og trolig også for medlemmene av alle andre nymotens kjønnskategorier som angivelig finnes et sted derimellom.

Har du merket noe til advarsler i «me too»-regi om ikke å generalisere? Ikke jeg heller, og grunnen er vel at de har vært like uhørlige som usynlige. Tenk deg et tilsvarende scenario der profilerte kvinner i stedet «stod frem at stride» for et krav om stopp for utlendingers seksualiserte vold mot hvite medsøstre i USA, Europa eller Norge (Sverige våger jeg ikke å nevne en gang i sammenhengen, dét tankespranget blir for høyt og fantastisk), hvordan ville et slikt initiativ blitt mottatt? Selvfølgelig som fremmedfiendtlig, rasistisk og alt annet som galt er, for fokus skal ligge fast på at det er menn som misbruker kvinner, ikke på at spesielle undergrupper av menn gjør det ulike mye oftere enn andre. Skjønt ett unntak gjøres fra regelen, som alt antydet: Hvite menn med makt er De Aller Værste, og overfor dem er det ikke nødvendig å legge bånd på seg når bannbuller skal sendes ut.

Selv tvilsomme historier om uønsket oppmerksomhet(!) flere tiår tilbake i tid kan da kolpoteres og blir akseptert uten videre granskning, for de passer inn i den store feministisk-antirasistiske ideologiske fortellingen: De hvite mennene står bak ondskapen i verden, og nå skal de omsider få svi for alt de og deres fedre har gjort. Om også uskyldige urettmessig skulle gå med i dragsuget, får så være. «Friendly fire» vil uvegerlig kreve noen ofre i slik en nobel strid mot fortidens maktforhold og for den nye tids alternative rettferdighet. Pølser i slaktetiden kan man ikke bekymre seg om når fundamentale omveltninger skal iverksettes.

Også i den mediale omtalen av undersøkelsen om nordmenns og «nordmenns» jødehat og «fordommer mot muslimer» tillot man seg ublu generaliseringer, men kun av det gode slaget, altså slike som setter nordmenn i den moralske skammekroken. For rett nok nevnte man et godt stykke ut i Dagsrevy-sendingen at dårlige holdninger til jøder var langt mer utbredt hos muslimer enn nordmenn, men dette var ingenlunde hovedoppslaget. Nei, «en av tre nordmenn har fordommer mot muslimer» var hva man gikk ut med som overskrift, hvoretter Shaib Sultan og en hijabkledd, somalisk-utseende kvinnelig elev ved Elvebakken skole i Tromsø ble ført som sannhetsvitner for påstanden før nyhetsanker Rima Iraki med et sett håpløse ja-nei spørsmål grillet Sylvi Listhaug om denne skamplett på vår liberale norske anstendighet. Hun til og med insisterte på å få vite i hvilken grad samme ministers ufjelge retorikk var skyld i elendigheten. Hele reportasjen var NRK-propaganda av det mest typiske slag, noe den ovenfor nevnte Rustad-kommentaren da også påpekte med all mulig tydelighet.

Bak påstanden om norsk fordomsfullhet lå spørreskjemafunnet av at 39 % av de svarende sa seg enig i påstanden om at «muslimer ugjør en trussel mot norsk kultur», mens 30 % var enige i at «muslimer ønsker å ta over Europa». Men avslører virkelig et «ja, enig»-svar på slike spørsmål fordomsfullhet?

Bare dersom konklusjonene er uberettigede, for søren! At svarene er firkantede, er utvilsomt, men slik er nå engang spørreundersøkelsers vesen; nyanserikdommen i svarene bruker å reflektere ganske presist ditto i spørsmålene. Uansett gjelder at det ikke er spesielt vanskelig å argumentere både klart, sammenhengende og med relevante kildehenvisninger til islams hellige skrifter så vel som praksis, også fra nyere tid, for å underbygge berettigelsen av betydelig skepsis mot nettopp denne fremmede religionens holdning til oss og det samfunn vi, europeerne og nordmennene, har bygget opp. Trolig hadde langt flere svart at ja, islam (og derved også muslimer, for det er ikke alltid lett å skjelne mellom de to i slike undersøkelser, som sagt) utgjør en trussel mot oss og vårt, dersom ikke de spurte hadde visst så inderlig vel at dette var «feil svar» om man skulle fremstå som åpen og vennlig mot alt det nye. Likevel var det så pass mange av de svarende som uttrykte negativitet, så la meg nagle fast hovedkonklusjonen med det samme: Svarene reflekterer ikke fordommer, men derimot en klok syntese av innsikt og tidligere erfaringer vi har gjort oss gjennom møter med denne religionen.

Det er ikke fordomsfullt å være redd for store dyr som knurrer i skogen, det er klokt. Det er ikke fordomsfullt å se til at ikke lommeboken stikker godt synlig opp av baklommen, før du en våt nattetime sjangler ut fra en bar og begir deg hjemover gjennom skumle gater; tvert imot, det er klokt. Slik kunne jeg fortsette, men poenget er ytterst lettfattelig for den som har levd en stund: Det er klokt å nyttiggjøre seg egen erfaring så vel som den andre har gjort seg og som gjennom læring er blitt til allemannseie, det er ikke fordomsfullt. Den mann som ikke lærer av egne og andres feil, er intet forbilde, men en tosk. Hva mer er, han skårer usedvanlig lavt på enhver skala over overlevelsesverdi når mennesker møter farer i sine omgivelser. Slike læringsuvillige har en slem tendens til å forsvinne fra historien, og det samme har deres barn. Evolusjonen er som vanlig nådeløs; den premierer ikke i det lange løp hverken tåper, dumsnille eller andre som legger for dagen de facto suicidal adferd.

Visst lyder det fint å skulle «få en dag i mårå med blanke ark og fargestifter tel,» men ikke alle blir slik nåde til del dersom de i går ble utsatt for noe riktig alvorlig. Voksne mennesker kan ikke vandre gjennom livet og late som om hver nye dag er en tabula rasa, som om alle fremmede er «venner du ennå ikke har møtt» og at alle du kommer i kontakt med vil smile og takke bare du gir dem «ei varm hand å holde i.» Livet er ikke slik, og det er ikke sjarmfullt når voksne møter det med et barns sinn. Man er ikke ond fordi man legger vekt på gjorte erfaringer, man er klok. Og denne klokskapen er det som redder et samfunn, mens fraværet av samme omvendt risikerer alt som er bygd opp.

Det er ikke galt å generalisere, det er nødvendig. Selvfølgelig innebærer ikke dette at man ikke skal være oppmerksom på forskjeller individer imellom, ikke bare grupper imellom; det turde alt ha fremgått at jeg ikke tar til orde for dumskap, men erfaringsbasert evne til å se viktige forskjeller. Når man derimot fra Norsk rikskringkastings side later som om klokt fundert skepsis er det samme som fordommer, så begår institusjonen enten en etisk eller en kognitiv blemme; de kan selv velge hva de vil skylde på. Man må gjerne påpeke feil hos nordmenn – gudene skal vite at jeg selv har hengitt meg til slik virksomhet ved mer enn én anledning – men gjengen på Marienlyst og i Akersgata må snart holde opp med sin lystpregete skiting i eget reir. Det kler dem ikke, ganske særlig når det ikke er berettiget, som når nesten urettmessig beskyldes for fordomsfullhet.

Det vil komme en tid da svaret på spørsmålet «whose side are you on?» blir avgjørende. Skremmende hyppig i senere år har mediene vist seg å stå på feil side: De unnskylder forbrytere, finner formildende omstendigheter ved de underligste typer adferd, også åpenbart skadelige sådanne, samt skjuler svinaktigheter bare de derved kan «hjelpe» såkalt nødstedte som kommer utenfra, mot nordmenns reaksjoner på å bli utnyttet.

Men de kan ikke evig omskrive og skjønnmale virkeligheten, de som rir tidsånden, og ganske spesielt kan de ikke ubegrenset påregne å få bedrive sin politiske propaganda for de foraktedes – altså de hvite nordmennenes – regning. Før eller senere kommer det en motreaksjon, et ordentlig backlash på fiskesnellespråk, som formodentlig blir voldsommere og farligere jo mer alminnelige Ola-er og Kari-er er blitt herset med. De burde slutte nå, de som ennå svømmer rundt der oppe i samfunnets fløtesjikt og synger flerkulturens pris, det er alt på overtid hva gjelder muligheten for å unnskylde seg med at de har handlet i god tro.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

Les også