Kommentar

Mjøsa sett fra Lillehammer på formiddagen 24.juni. På begge sider av sjøen kan syklister finne små veier med lite trafikk. En aktivitet som kan anbefales på en vakker dag som denne. Foto: rubb

Flere naturfenomener er som skapt for å fremme menneskelige refleksjoner. Fra barndommen minnes jeg sommerstille nordnorske fjordarmer der hverken bølger eller vind forstyrret symmetriens kontinuum av vann, jord og himmel som spredde seg i begge retninger fra stranden på den andre siden. Bedre innføring i kosmisk respekt for altet enn det man får ved å tilbringe tid i slike naturkatedraler, kan jeg knapt forestille meg. Man blir høystemt av det, stille overfor spørsmålet om hvorvidt og hvordan vi små mennesker passer inn i det store bildet.

Erindringen kom til meg igjen nesten et helt liv senere da jeg atter en gang så en slik blank flate, men denne gang dekkende et østlandsk fjellvann. Resultatet ble noen enkle refleksjoner, for hva annet kan det vel bli når flaten vakkert speiler alt rundt seg? Vannet rommet mitt, iakttagerens, bilde samtidig som jeg forestilte meg vannet; det lå en stille gjensidighet i opplevelsen og ettertanken, i det minste føltes det slik fra min side. Hva vannet eventuelt må ha tenkt i sakens anledning, skal jeg av gode grunner ikke spekulere for mye i; man skal ikke bli alt for tøvete høystemt. Hovedinntrykket var likevel alt annet enn likevektig: Jeg, mennesket, var lite mens naturen var stor, derom hersket ingen tvil. Vi eksisterte rett nok begge innen samme prinsipielle forgjengelighet, men de relevante målestokkene var massivt ulike. Tiden det tar før vann og fjell forandrer seg er uendelig sammenlignet med menneskelivets flyktighet. Rart skulle det være om ikke tanker man gjør seg i møtet med slik natur, gjenspeiler nettopp dette.

I filmen «Lone survivor» fra 2011 finnes godt om action av mange slag, men også en scene der spesialsoldatenes leder, major (oversatt til Hærens språk) Kristensen, delgir sine menn synspunkter på hvor de alle befinner seg «in the greater scheme of things.» Totaltilværelsen er som et vann, sier han, der hvert enkelt menneske – selv usedvanlig dyktige marinejegere med krigersk kompetanse i bøtter og spann – ikke er for mer å regne enn fingre stukket midlertidig ned i det store våte. Deres virkning på Altet er like ubestandig som effekten av at fingeren trekkes opp av vannet; noen forbigående krusninger registreres, så blir det stille igjen og alt er som før, for ingen er udødelig eller uerstattelig, ingen krigsmann og heller ikke andre mennesker. Intet fravær merkes lenge av andre enn personens aller nærmeste. Når også disse etter en kort stund er borte, finnes ikke engang minner igjen. Ikke lenge etter at Kristensen sier dette, treffer et bakke-til-luft missil helikopteret og alle omkommer i enda en av de utallige voldsepisoder som utgjør menneskenes konflikthistorie.

Er ovenstående innsikt å regne som pessimistisk, altså det forhold at vår påvirkning på omgivelsene er av slik forbigående karakter? Bare dersom vi former oss urimelige forventninger angående egen rolle i tilværelsen, en type selvovervurdering som er like grunnløs som den er skadelig for menneskets indre balanse og velvære. Selv om man ikke ved kanten av et fjordspeil eller ditto fjellvann ser seg selv like godt som man visuelt favner omkringliggende himmel, jord, fjell og alt annet – i så måte har vi ikke her å gjøre med noe narscissistisk yndlingsscenario, akkurat – så la oss likevel med kledelig sans for beskjedenhet og senioritet først ta for oss iakttagerens, altså vår, plass.

Vi blir ørsmå i møtet med den store naturen, ørsmå og stille, det er sannheten. Men erkjennelsen bærer ingen skuffelse i seg slik jeg har opplevd den, som den heller ikke bør komme overraskende på noen. Visst, når vi en gang igjen forsvinner ut av tiden, vender nesten alt om litt tilbake til sånn det var før; i så måte er prosessen virkelig som vannflatens korreksjoner etter at en neddyppet finger trekkes opp igjen. For de fleste av oss, i alle fall for dem som ikke ser enkeltmenneskene som bærere av en udødelig sjel som midlertid og av uklare grunner har utvalgt seg akkurat vår kropp til bolig, er dette likevel ikke forbundet med oppgitthet eller sorg, snarere preges erkjennelsen av trett lise. Kavet, strevet og alle utilstrekkelighetene, de egne så vel som andres, er over, vi plikter ikke og kan heller ikke gjøre mer. Det som nå følger, er intet vi har ansvar for lenger, vår tilmålte tid er omme.

Dessuten gjenstår faktisk noen svake avtrykk eller avskygninger etter oss i jordelivet selv når vi ikke lenger tar direkte del i det som skjer, metaforisk kan man si at vannet ikke er helt det samme etter at fingeren er trukket opp, man må bare lære seg å bli var sammenhengene. Først og fremst videreformidles «ettervirkningene» av barn vi måtte ha og hvis tur det nå blir å bære den aktive arven videre under sin etappe av livsstafetten. Forestillingen eller oppfatningen fremstår i hovedsak som biologisk – arvestoffet er intet å kimse av selv om mange tidstypiske mennesker uklokt velger å se mest mulig bort fra rammene for menneskelig liv som dette representerer – men det er mer ved historien enn som så. Også den sosiale arven som finnes nedfelt i familiers adferdsmønster, bærer i seg minnet om dem som gikk foran. Skjønt naturligvis gjelder dette siste ikke bare eget avkom eller andre etterlevende man på et eller annet vis stod i direkte slektskap til; alle mennesker setter historisk-sosiale fotavtrykk etter seg, annerledes kan det ikke være. Hver en kake som ble bakt til skoleavslutningen, hver gang naboens barn fikk et glass saft eller et eple på kjøkkenet, hver gang noen måket snø for den gamle damen i huset ved siden av, så skapes små adferdsmessige elementærpartikler som ad indirekte veier bidrar til å forme ettertiden. For meg er det om ikke storhet, så i alle fall fremadrettet kontinuitet i slikt, og mer synes jeg ikke man skal be om og definitivt ikke forvente seg av det egne livet.

Men det er ikke til å komme fra at det meste som reflekteres i blanke vannflater av den nevnte typen, er himmel, land og vann, og alt dette tillike ganger to takket være speileffekten, altså dobbel dose av verden utenfor observatøren. All denne omgivende skjønnhet fortjener en metaforisk klapp på skulderen i kosmisk vennlighet fra det lille menneskets side.

For det er jo slik blitt at vi i dag evner å forandre verden rundt oss i langt større grad enn før, vi mennesker, som nå har lært oss hvordan vi skal få gudenes hjelp i våre ulike forehavender ved å bruke større og sterkere maskiner, mer potente kjemikalier og hva det nå er alt sammen vi tilgriper for å betvinge naturen. Hver gang jeg ser ut over en urørt fjellvidde eller et havstykke, for ikke å snakke om dersom naturen ikke lenger er nettopp urørt, så slår det meg hvilket enormt ansvar vi burde føle i og med at vi besitter slike prometevske evner. Ikke minst den politiske dimensjonen ved ansvaret kommer nært inn på kroppen.

Det er blitt så rart at aktivistiske og høylydte naturverngrupperinger på det som i alminnelighet oppfattes som den politiske venstresiden – Natur og Ungdom og et utall andre organisasjoner er eksempler, alle med sugerøret stukket dypt ned i statens pengebinge – er de som mest markant målbærer menneskenes forvalterperspektiv og –ansvar hva gjelder økologiske utfordringer knyttet til det moderne samfunnet. For meg er miljøvernernes politiske ståsted vanskelig å forstå, nærmest i motstrid som det er med prinsippene for måtehold og forsiktighet i møtet mellom mennesket og naturen.

For det er jo i bunn og grunn en konservativ, oikofil (oikofili = hjemstavnskjærlighet) nennsomhetstanke som ligger til grunn for omsorgen anstendige mennesker føler i møtet med veldig natur. Med eller uten en gud på laget – begge deler er tenkbart – så slås vi av behovet for vise klokskap i vår utnyttelse av verden rundt oss slik at ikke stort og ubotelig skadeverk voldes. Dette gjelder i alle spørsmål, fra plast i havet til unødig utbygging av elver til skadelige utslipp i atmosfæren av slikt som ikke skal være der, i alle fall ikke i de mengder vi produserer; moderne naturvernere og naturlig (verdi)konservative mennesker deler oppfatningen om at slikt strider mot ansvaret det innebærer å ha fått et gudslån å forvalte under vår tid på jorden.

Genuine naturvernere er mer konservative enn de selv tror, som genuint konservative er mer naturvernere enn de selv tror; i alle fall og for begge gruppers vedkommende om de stopper opp litt og tenker kjølig over hva deres respektive interesser egentlig innebærer. Den front av tilsynelatende motsetning som merkes i praksis mellom de nevnte grupperingene, er situasjonsbetinget og prinsipielt unødvendig, kanskje endatil ulogisk.

Nå tror jeg ikke akkurat at herr Mimisbrunnr og frøken Nguyen Berg i og med denne innsikten kommer til å danse cheek-to-cheek nedover Karl Johan med det første – herr Hansson kan også føle seg fullstendig trygg – men det prinsipielle i poenget er verdt å ta innover seg. Politiske allianser krakelerer og omdannes hele tiden i og med at verden er så sterkt i omveltning som den er, og man skal stadig holde utkikk etter nye meningsfeller. Ikke-fundamentalistiske naturvernere – ja, jeg tror bestemt at de finnes – bør søke meningsfeller blant moderate konservative og vice versa.

Jeg vet ikke om man blir klokere av å gå i fjellet, men jeg tror det. I alle fall tenker man klarere slik flere generasjoner filosofer har visst å utnytte. Det skulle i grunnen bare mangle, for ingen steder ser man sammenhengen så vel som forskjellen tydeligere mellom det egne individet og alt det store i omgivelsene. Bedre fødselshjelpere for innsikt i livets viktige spørsmål finnes knapt enn stillhet og vakker natur.

Les også

Les også