Kommentar

Karl Ove Knausgård ser ut til å ha glede av sin fotogene evner og kan synes å ville konkurrere om rollen som Udyret i Skjønnheten og Udyret. Foto Credit: Farrar, Straus and Giroux)

«Lekne multimennesker som dronning Sonja og Knausgård skaper motvilje og skepsis», skriver Knut Olav Åmås i et bredt anlagt forsvar for Knausgårds Munch-utstilling og dronningens egen mønstring i Kode 1. (Aftenposten 10/6). Åmås prøver her å utdype sine synspunkter fra et intervju i Morgenbladet, som han fikk mye pepper for. Men det går ikke så bra denne gangen heller. Fritt Ord-direktøren filosoferer friskt på selvets grunn og tåkelegger mer enn han avklarer.

Opplegget hans nå, er på den ene side å fremheve egenarten og fortreffeligheten hos dronning Sonja og Knausgård, på den annen å diskvalifisere fagligheten hos de kritikere som har kommet med kvalifiserte innvendinger mot Munch-museet og Kode 1. I det første punktet konstruerer Åmås en ny kategori kreativitet og personlighetstype – det «lekne multimennesket», som befinner seg utenfor alle båser og faglige rammer. De «mestrer flere uttrykk, (og) får oss ofte til å se virkeligheten på andre måter».

Men Åmås har mer på lager, før han langer ut mot den snevre fagligheten, «det øyeåpnende og interessevekkende blir forbausende ofte skapt av dem som kommer utenfra et definert miljø eller står med to bein to steder – ikke av de absolutte innsiderne». Det vil si av det lekne multimennesket, som alltid må ha frie hender. «Tenningen og entusiasmen ved å skape og tenke fritt blir tøylet og temmet av laugenes mentalitet, profesjonalismens båser og yrkesutøvernes strenge, interne kriterier».

Her hadde det vært kjekt om Åmås kunne hostet opp noen lekne multimennesker som var blitt tøylet og temmet av laugsmentalitet og båstenkning, slik at vi kan forstå den nedrige profesjonalismens tvangsregime. I stedet serverer han oss på sølvfat en fetert forfatter og en folkekjær dronning, som neppe noen gang har vært utsatt for faglig laugstvang. Dronningen har hatt mange utstillinger og er umåtelig populær. Knausgård på sin side har hatt god bør og seilt inn på Parnasset til full akklamasjon. Man kan godt kalle dem lekne multimennesker, men karakteristikken virker mer kvalmende enn treffsikker.

Så til Fritt Ord-direktørens infame diskreditering av faglighet og profesjonalitet. For «du kan snart ikke yte eller uttrykke noe uten den riktige fagutdannelsen og det påkrevde fagforenings medlemskapet», hevder Åmås, som pøser på med følgende påstand: «Å anklage noen eller noe for manglende «faglighet» er en ullen, men effektiv hersketeknikk». Det var da som faen, der fikk vi en skikkelig smell. Direktøren er visst godt skodd i mistankens hermeneutikk.

Det tilsier at vi må skifte fagfelt eller faglig nivå, og spørre Åmås om hvilket teoretisk belegg han har for en så bastant påstand? Nå spør jeg ikke om empiri, men om han er selvrefererende konsistent i forhold til en spesifikk kompetanse, kort sagt en faglig kompetanse, som er overordnet all annen faglighet. I så fall ville påstanden være berettiget, noe som også bekreftes av den nedlatende tonen. Men den posisjonen er det ingen grunn til å tro på, den ligger bare i påstandsstyrken og ikke i noen overordnet faglighet.

Dermed havner også fagligheten til Åmås i skuddlinjen og avslører at det er han som driver hersketeknikk, et guffent taskenspill for å ta rotta på andre fagfolks kompetanse. Det er egentlig Åmås som her er ute etter makt. Det ser man jo også på hans merittliste. Men hvorfor han så åpenlyst skal tråkke på andres faglighet, kan man undre seg over. For det er jo ikke de lekne multimenneskene kritikken retter seg mot, men museumsinstitusjonenes faglige nivelleringstendenser.

Det er merkelig at Åmås ennå ikke har skjønt at fagmiljøets motvilje og skepsis ikke går på dronning Sonjas og forfatter Knausgårds lekne multi-identitet, heller ikke på deres folkelige appell. Her handler det faktisk om noe annet, nemlig hvordan to av våre mest faglig tunge kunstinstitusjoner stadig slår av på de faglige kravene for å trekke mer folk. Det er en kjent sak at våre store kunstinstitusjoner strever med å få oppmerksomhet, både i medier og hos publikum. Samtidskunsten er like traurig som en lagerbeholdning på Alnabru, og museene lukter for mye av mugg og møllkuler.

Men i de siste årene har det skjedd mye med kunstmuseene. Munchmuseet har pusset opp profilen med spektakulære og kontroversielle utstillinger, som har satt den faglige troverdigheten på prøve. Ledelsen driver en popularitetsjakt og et kjendiskjør som tydelig svekker den kunstfaglige troverdigheten. Kode 1 i Bergen, har nå fulgt opp det samme kjendiskjøret og popularitetsjaget, med en utstilling av dronning Sonjas egen kunst.

Det er åpenbart at kunstinstitusjonens hensikt har vært å utnytte dronningens umåtelige popularitet som Norges dronning. Dessuten er hun jo et lekent multimenneske, ifølge Åmås, som det finnes få av i Norge. Klart dette har stor overføringsverdi og publikumsappell, noe som selvsagt kompenserer for institusjonens senkede kvalitetskrav, og dermed en svekket faglig troverdighet som resultat.

Hvis Knut Olav Åmås ønsket å gi det kunstfaglige miljøet en overhaling, noe han tydeligvis har ergret seg over i lang tid, så burde han ha gått rett på sak og påvist svakhetene i den kunstneriske dømmekraften og kompetansen. Men det er det ingen som tør, heller ikke Åmås, selv om han mener å sett mange utstillinger som ikke engang er på dronningens nivå. Det kan jeg være helt enig i, men han trenger ikke det lekne multimennesket som referanse og målestokk. Den koblingen er helt på trynet, for kunstneriske kvaliteter og kriterier ligger ikke i et frittsvevende multimenneske, men i konkrete kunstverk av varig verdi. Og de finner vi hovedsakelig bare i de historiske kunstinstitusjonene, der topp fagfolk tar vare på våre felles kulturverdier. Derfor er det ikke hersketeknikk og laugsmentalitet når det protesteres mot at disse institusjonene endrer profil i retning av kjendisattraksjoner og tivolieffekter.

Det forundrer meg at Knut Olav Åmås, som er en velorientert journalist, går god for dette dubiøse kjendiskjøret i norsk kunstliv. For det handler jo ikke om dronningens kunstneriske innsats, den står for seg selv, men om kvaliteten i våre kunstinstitusjoner skal dikteres av underholdningsindustrien. Da må man forsvare verdiene, ikke la dem devalueres av lekne multimennesker og Fritt Ord-direktører

Les også

Les også