Kommentar

Bilde: Den norske forståelsen av migrantstrømmen begrenser seg til at vi skal ta dem i armkroken og ta godt imot dem. Samfunsmessige konsekvenser avvises som et ikke-tema. Politikken reduseres til en humanisme man bare kaster penger etter. Foto<. Yannis Behrakis/Reuters/Scanpix

For kort tid siden brakte NTB en kort melding om at stortingsflertallet ikke vil endre reglene som gir personer med flyktningestatus full opptjeningstid for pensjonsrettigheter uavhengig av hvor lenge de har bodd i landet.

Document ga før jul i fjor en grundig omtale av forslaget fra Arbeids- og sosialdepartementet til forsiktige justeringer av noen av vårt lovverks mest påfallende trygdeprivilegier til innvandrere, og spesielt de med status som flyktninger.

For kort å rekapitulere, så hadde forslaget bakgrunn i avtalen på Stortinget fra november 2015 om tiltak for å møte den pågående ”flyktningekrisen”.  Departementet fremholder i forslaget at norske velferdsordninger ikke skal være innrettet slik at ”de i seg selv gir asylsøkere insentiver til å velge Norge som destinasjonsland”. Det er meget langt i fra at forslagene vil føre oss dit, påpekte vi. Dette basert på en analyse av forslagenes magre reelle innhold, hvor det var lagt opp til at det lille man strammet inn med den ene hånden (folketrygdloven) langt på vei ble gitt tilbake igjen med den andre hånden (supplerende stønad til personer med kort botid i Norge og sosial støtte). Vi gjennomgikk høringsuttalelsene, preget av nærmest unison og til dels høylytt motstand mot selv de mest åpenbare justeringsbehov. Vi spådde at når den politiske kvernen hadde malt til ende, ville sluttresultatet bli enda tynnere enn det opprinnelige forslaget. Det er ikke med tilfredshet man etter behandling av saken i arbeids- og sosialkomitéen på Stortinget kan konstatere å ha blitt sannspådd.

Bare Høyre og Frp støtter alle regjeringens forslag. Flertallet – bestående av Ap, V, Sp og SV (KrF er ikke representert i komiteen) – vil noe annet. Det følgende utgjør således komitéens hele forslag til vedtak, som også kan forutsettes å bli Stortingets lovvedtak.

I
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:

§ 10-2 oppheves.

II
I lov 26. juni 1998 nr. 41 om kontantstøtte til småbarnsforeldre skal § 3 andre og nytt tredje punktum lyde:

Støttemottakeren må være bosatt i riket, og ha vært medlem i folketrygden i minst fem år. Dersom barnet bor sammen med begge foreldrene, må begge foreldrene ha vært medlem i folketrygden i fem år.

III
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelsene kan settes i kraft til ulik tid.

Dette betyr at den eneste endring som gjøres i folketrygdloven ikke er en innstramming, men derimot en utvidelse av rettigheter. Den bestemmelse som skal oppheves – og dette er i tråd med regjeringens forslag – sier nemlig at man som hovedregel må ha vært medlem av trygden (dvs bosatt i landet) i minst tre år før man kan ha rett til kompensasjon for ”bestemte utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet” dersom man har ”sykdom, skade eller lyte.”

Begrunnelsen for å fjerne denne treårsbegrensningen er at den antas å være et hinder for å få syke eller skadde innvandrere raskest mulig ut i arbeidslivet. De vil heretter umiddelbart etter ankomst kunne få dekket utgifter til ”bedring av arbeidsevnen”. Eksempel på hva som kan dekkes er ”motorkjøretøy eller annet transportmiddel”. Noen garanti for at slike ytelser medfører at mottageren faktisk går inn i arbeidsmarkedet og blir skattebetaler, har man ikke.

Innstramming på ett punkt: Krav til botid for kontantstøtte

Den eneste innstrammingen som nå skjer, er endringen i kontantstøtteloven. Her skal det innføres en ”karantene” i form av krav til 5 års forutgående oppholdstid i Norge. Etter dagens regler gjelder ikke noe krav om forutgående botid overhodet. Denne reformen skal selvsagt ønskes velkommen. Begrunnelsen for at flertallet gikk med på dette, er en generell negativ innstilling til kontantstøtteordningen, knyttet til at den ikke stimulerer til å få kvinner i arbeid (=likestilling, ifølge rådende lære). SV har i den sammenheng litt problemer med hvilket ben man skal stå på, men komitérepresentant Kirsti Bergstø ender med å prioritere pengeoverføringer til innvandrere! KrF vil nok mene det samme. Uansett vil dette bli vedtatt.

Alle andre forslag om økt krav til botid for å oppnå rett til ytelser, forkastes. Disse forslagene var begrenset nok som de var og gikk ut på å heve botidskravet for rett til ytelse fra 3 til 5 år for visse ytelser: Stønad til enslig mor eller far, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og pensjoner.

Flertallets mener regjeringen ikke har dokumentert at trygd har noe å si

Substansen i den tynne komitéinnstillingen – der flertallet altså går imot forslag som kommer som følge av en avtale de selv har vært med på – er at

”…regjeringen i Prop. 85 L (2016–2017) ikke har kunnet dokumentere at folketrygdens ytelser har ført til et uforholdsmessig høyt antall asylankomster til Norge, eller at ytelsene har vært til hinder for aktivitet og egenopptjening.”

Skal man le eller gråte? Det er riktig at regjeringens forslag er fullt av juridiske detaljer og finregning på besparelser, men mangler en utdypende begrunnelse for at man bør gå i den retning som foreslås. Det er svakt av regjeringen, men samtidig burde det kanskje ikke være nødvendig å bruke så mye krefter på å underbygge det opplagte overfor en forsamling mennesker som presumptivt skulle være blant nasjonens klokeste og mest velinformerte?

Til det viktigste, nemlig det som har med forholdet mellom trygdeytelser og asyltilstrømning å gjøre, er det selvsagt ikke bare noen enkelte bestemmelser i folketrygden som gjør at Norge og andre nord-europeiske land med utviklede velferdsstater fungerer som magneter på migranter fra den 3. verden under kategorien ”asylsøkere” eller relatert familieinnvandring. Gratis helsetjenester, utdannelse, hjelp med bolig, betalt språkopplæring, trygghet for alle grunnleggende behov er helt åpenbart enorme attraksjoner. Det at man i stor grad kan få rett til trygdeytelser uten noen forutgående innbetaling er en del av dette, og noe som kjennetegner Nord-Europa fremfor Sør- og Øst-Europa.

Av ”pull”-faktorer for øvrig teller regler og prosedyrer for å få oppholdstillatelse. Videre veier muligheten for familieinnvandring tungt. Muligheten for å forsørge seg ved eget arbeid må også antas å være en faktor av betydning. Her taler kanskje lavere arbeidsledighet og høye lønninger i favør av Nord-Europa, men på den annen side er kravene til kvalifikasjoner og produktivitet langt høyere enn i Sør, der tilbudet om arbeid den ferske innvandrere kan tre inn er større, men til gjengjeld bys man usle vilkår.

Utover dette er selvsagt trygghet i forhold til krig og forfølgelse grunnleggende, men hvordan kan dette forklare preferansen for Nord-Europa fremfor Sør-Europa?

Vi skal legge til at eksistensen av diasporaer, som påpekt mange ganger på dette nettsted, er en vesentlig pull-faktor.

En viktig faktor som verken kan plasseres i ”pull-”kategorien eller ”push”-kategorien er den faktiske mulighet til å nå et potensielt mottakerland. På dette punktet scorer sør-europeiske land, som Italia og Hellas, høyt. Det er hit man lettest kan komme om man reiser fra den andre siden av Middelhavet. Dette gir en åpenbar forklaring på hvorfor Italia og Hellas får så høye asyltall, men det bemerkelsesverdige er jo at til tross for avsidesliggenhet, mottar de nordiske land en meget stor andel av de som søker asyl i Europa.

Forskningssjef ved Ipsos, Jan-Paul Brekke, gjennomgår i en artikkel på nrk.no  de faktorene som forklarer hvorfor så mange søker seg til Norge.  Oppsummert handler det om at landet har et ”godt rykte” hos potensielle asylsøkere.

Fakta om asylstrømmene er tilgjengelig bl.a på web-sidene til FNs høykommisær for flyktninger.

Hvorfor fikk – som man kan lese her – Norge og Danmark over dobbelt så mange asylsøkere i 2014 som Spania med sin nesten ti ganger større befolkning, beliggende mye nærmere de asylproduserende land, med et klima og en kultur som skulle passe dem bedre? Det krever ikke samfunnsforskning på ypperste nivå for å forstå at forskjellene i velferdsnivå, f eks det faktum at du knapt nok mottar trygd i Spania med mindre du har arbeidet og betalt inn bidrag til trygdekassen, spiller en rolle. Hvorfor fikk Sverige, med 2 % av befolkningen, i 2014 en femtedel av alle asylsøknader inngitt til samtlige EU-land i 2014? At nivået på velferdsytelsene den svenske stat stiller opp med for innvandrerne har noe med dette å gjøre, må man være – eller spille – dum for ikke å innse.

Det handler om de lavesthengende fruktene 

I denne sammenheng er det altså ikke noen betydelig revisjon av den norske velferdsmodellen som er på agendaen. Det handler snarere om å plukke noen av de lavesthengende fruktene i form av særfordeler for flyktninger. Ikke det en gang klarer stortingsflertallet å få seg til å gjøre (med unntak for kontantstøtten). Det er verdt å merke seg at man skyver høringsinstansene foran seg:

De aller fleste av de 44 høringsinstansene er negative til forslagene. Disse medlemmer [repr fra Ap, V og SV] viser til at høringsinstansene begrunner dette med at regjeringens forslag kan føre til økt fattigdom, økte sosialhjelpsutgifter og virke negativt for integrering og bosetting, i stedet for å oppmuntre til arbeid og aktivitet. Tiltak for økt integrering, i form av språkopplæring, arbeid og utdanning, framheves som en bedre tilnærming.

Disse høringsinstansene er gjennomgått ganske nøye i forrige artikkel, og som påpekt er en god del av dem NGOer som under ulike navn er dedikert til ensidig å fremme innvandreres interesser. De gjør ikke annet enn å fremsette sine akk så forutsigelige påstander. At stortingsflertallet gir disse interesseforeningene tyngde på denne måten, er nærmest en hån mot demokratiet og det mandat representantene har fått fra velgerne gjennom valg.

NGOer og Europarådets menneskerettighetskommisær trumfer Brochmann I

Utover det har stortingsflertallet funnet frem til et «Issue Paper» fra mai 2016, avgitt av Europarådets menneskerettighetskommisær, Niels Muiznieks («Time for Europe to get migrant integration right»,  som man viser til:

I rapporten henvises det til at eksisterende forskning ikke har kunnet påvise en sammenheng mellom stønadsnivå og økte asylankomster. Disse medlemmer viser til at menneskerettighetskommisæren under Europarådets sesjon i april 2017 gjentok at det først og fremst er «push-faktorer» som er drivkraften bak dagens flyktningstrømmer, og at det ikke er noen tegn som tyder på at høye eller moderate stønadsnivåer i europeiske land fungerer som såkalte «pull-effekter». På denne bakgrunn mener disse medlemmer regjeringens forslag kun vil medføre kutt i stønadene til reelle flyktninger som får opphold i Norge, uten annen dokumentert effekt.

En kikk på kildedokumentet fra Europarådet avdekker et dokument som kunne hatt NOAS som avsender. Det har særdeles tydelig pro-innvandringsståsted. Noen smakebiter:

Reducing the number of arrivals is not necessary for successful integration outcomes.

Reducing our integration policies to signals that make our countries “less attractive” to potential migrants abroad will only make our societies more difficult to live in for all of us.

…a few major refugee destinations, such as Austria, Belgium and Sweden, have abruptly restricted or delayed permanent residence based on the misinterpretation that this status is a significant “pull factor”.

tackling racism and xenophobia is necessary to counter stereotypes that migrants are associated with crime, violence, drug abuse or disease.

Meninger er det altså nok av, men ellers mangler enhver beskrivelse, enn si analyse, av hva som faktisk påvirker flyktningstrømmene, hva H og Frps representanter også fortjenstfullt påpeker. Dokumentet fra Europarådet er derimot faglig tungt på gjennomgang av dommer fra Den europeiske menneskerettsdomstolen som setter skranker for statens adgang til å regulere innvandringen. Det skal de ha. At spesielt Ap bruker et så ideologisk og så ukritisk innvandringsvennlig skriftstykke fra Europarådet som et ”faglig” alibi for å obstruere en forsiktig innstramming på norske trygderegler, er både oppsiktsvekkende og pinlig.

Om å sove på sin vakt
Særlig er dette påfallende når en tenker på at det var nettopp den forrige Ap-ledete regjeringen som i sin tid fikk frem en utredning av en ganske annen relevans og kvalitet, og som ga et solid faglig grunnlag for at det må tenkes nytt om innvandring og velferd, og i den retning som H-Frp-regjeringens forslag peker.

Selv om solide norske statsfinanser sannsynligvis vil gjøre det mulig å opprettholde hovedtrekkene i dagens velferdsstat nokså lenge, legger utvalget til grunn at dette ikke er en økonomisk og politisk bærekraftig løsning på lengre sikt (fra NOU 2011:7)

Arbeiderpartiet synes nå å ha kastet hele visdommen fra Brochmann I-utvalget på båten til fordel for lettvint propaganda fra innvandringsaktivister. Dette skjer til og med etter at vi i mellomtiden har sett en asyltilstrømning som har vært en wake-up call for svært mange og ført til en økende bevissthet og uro om det migrasjonstrykket vi står overfor. Ap – med følge av SV og V – har imidlertid ikke våknet. De sover tungt på sin vakt, antagelig mens de drømmer om Stortingsvalg og regjeringsskifte med hjelp av stemmene fra de innvandrede- og trygdefinansierte gruppene.

Senterpartiet vil ha sterkere grensekontroll, men ingen trygdereform
Også Senterpartiet, i komiteen representert ved ingen ringere enn Per Olaf Lundteigen, følger med på ferden, men har sin egen begrunnelse:

Dette medlem viser til at bakgrunnen for endringene som nå foreslås, er situasjonen i 2015 da det kom mange asylsøkere til Norge. I 2015 var det ikke grensekontroll i Schengen-området, og Europas yttergrense fungerte ikke. Dette medlem er for grensekontroll til land utenfor Norden. Senterpartiet ser nasjonalstaten som den svakes sterkeste vern. Alle kan ikke komme innenfor grensene, men alle innenfor skal behandles med verdighet.

Det er dette medlems vurdering at de foreslåtte endringene, og begrunnelsen bak disse, ikke innebærer at de menneskene det gjelder får en verdig livssituasjon…

Dette medlem mener lovforslaget bærer preg av å forsøke å erstatte manglende grensekontroll. Dette medlem mener videre at regjeringen med dette legger opp til en politikk som vil øke forskjellene i Norge og stille noen av de svakeste utenfor ordninger som til nå har vært regnet som et minstenivå for alle. Dette medlem mener dette vil endre samfunnet vårt og virke konfliktskapende, i stedet for konfliktdempende.

Til dette er for det første å bemerke at det viktigste her er hva partiet faktisk stemmer. Med SPs 10 stemmer, sammen med stemmene fra Høyre og Frp, ville regjeringen fått 87 av 169 stemmer og dermed flertall for sine forslag. Nå er Sp med på å torpedere det, sammen med Ap, SV og de andre. For det andre ligger det selvsagt en sterkt overdrivelse i hvordan man karakteriserer disse endringene, men poenget her er jo nettopp at partiet markerer hvor det står: Man vil ikke være med på noen reformer av den norske velferdsstaten i lys av innvandringen. For det tredje er det vel og bra å ønske seg bedre grensekontroll, men i praksis er det store vanskeligheter med å få til dette. Senterpartiet ser ut til å stå nokså alene om sitt ønske om å gå ut av Schengen-samarbeidet. Uansett må migrasjonstrykket håndteres med virkemidler over et bredt spekter, der trygde- og velferdsreformer har en uomgjengelig plass.

Når SP velger å benytte anledningen til å spenne ben for et forsiktig skritt i en retning som kunne svekke Norges rykte som et av verdens mest attraktive asyl-land, skyldes det antagelig at partiet ikke vil være de som hjelper regjeringen med å få flertall mot dens egne ”støttepartier”. Sp orienterer seg mot regjeringsmakt sammen med Ap etter høstens valg. Det er trist å konstatere at et parti som innimellom viser tegn til å ville ta vare på landet, her lar kortsiktige valgtaktiske hensyn veier tyngre enn hensynet til landets fremtid.

*

Noen linker som kan brukes som illustrasjoner:

Collier The Guardaian 4.11.14

https://www.theguardian.com/commentisfree/2014/nov/04/slow-immigration-social-consequences

“..Perhaps it is that, unlike in the rest of Europe, access to our welfare system is not determined by past contributions.”

http://portugalresident.com/refugees-don’t-want-to-come-to-portugal

 

“The crushing majority of asylum seekers coming into Europe want to get to Germany and Sweden where they have family, or where they know they can find work and have a good lifestyle. Preferences are always for northern countries,” said Gouveia. “The Iberian Peninsula is unknown.”

http://www.ekathimerini.com/201968/article/ekathimerini/news/why-migrants-are-going-to-great-lengths-to-avoid-cyprus

Les også

Les også