Gjesteskribent

Foto: Darrin Zammit/Reuters/Scanpix

Stortinget gjennomførte i formiddag et verbalt pliktløp med en frasesprengt debatt på grunnlag av Regjeringens perspektivmelding.

Der regjeringer før i tiden presenterte et politisk langtidsprogram, heter det nå perspektivmelding. Perspektiver er dekkende uttrykk for politiske åpenbaringer uten forpliktelser. Stortingets ordskifte ga knapt ett styringssignal for årene som kommer.

Da var det både mer presisjon før i tiden. Bratteli-regjeringen la i 1974 frem stortingsmelding nr. 25 om «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn». Dette ble en av de viktigste meldingene Stortinget har fått i moderne tid.

Trygve Bratteli hadde i 1971 som statsminister markert Norges inngang i oljealderen ved symbolsk å sette Ekofisk-feltet i produksjon. Stortingsmeldingen konkretiserte virksomheten på sokkelen og for norsk oljepolitikk. Meldingen var med på å legge grunnlaget for utviklingen av det som ble landets viktigste næring.

Men Bratteli-regjeringens stortingsmelding var noe langt mer enn skisser for ny næringspolitikk. Regjeringen presenterte også et program for hva oljeinntektene skulle brukes til. Olje- og gassressursene er folkets felles eiendom. Oljeutvinning er sånn sett at olje- og gassformuen veksles om i penger til beste for eierne: Folket.

Disse pengene mente Ap-regjeringen skulle brukes til «å utvikle et kvalitativt bedre samfunn». Meldingen, som Stortinget i hovedtrekk ga sin tilslutning, tok til orde for at inntektene skulle brukes til best mulig nytte for det norske folk, utjevne forskjeller i levekår og skape større muligheter for folk til å leve et liv i tråd med sine ønsker og forventninger. Regjeringen og Stortinget ønsket å videreutvikle velferds-samfunnet, tilrettelegge meningsfylt folkelig liv i lokalsamfunn over hele landet og lette vanskeligstilte menneskers inngang på arbeidsmarkedet, for å nevne noe.

Det er gått 43 år nå siden Stortinget sluttet seg til målet om «et kvalitativt bedre samfunn». Er vi i mål? Opplever folk samfunnet som «kvalitativt bedre» enn for drøyt fire tiår siden? Er livsvilkårene utjevnet og levelige landet over?

Svaret er både ja og nei. Helsevesenet er, tross sine mangler, på et helt annet nivå. Tallet på unge nordmenn som tar høyere utdanning er mangedoblet. Mens barnehager tidligere var et særsyn, er det nå barnehageplass til alle i aktuell alder. Likestillingen mellom kjønnene er vesensforbedret. Slik kunne vi fortsette

Men på sentrale områder opplever folk ikke at de har fått «et kvalitativt bedre samfunn». Statskassen flommer over av penger, som for en stor del brukes til makthavernes hobbyer fremfor folkets ønsker og behov. Folket ønsker ikke at Norge skal utvikle seg til et muslimsk land, men makthaverne trosser folket. Mang en politiker syns ikke islamiseringen går fort nok. Folk i grensetraktene kunne før leve i et trygt miljø – vernet mot inntrengere så vel på to som fire bein. Før bygde staten veier uten å rane bilistene. Nå er det veibommer snart over alt. Tallet på byråkrater har eksplodert – ikke for å ivareta velferdsformål, men for å dressere folk til å tenke som Makta. Fylkeskommunene har 5 000 papirflyttere, men ytterst få oppgaver.

Norge kunne ha videreutviklet landet til et trygt og velferdspreget samfunn i verdensklasse. I stedet fikk vi bompenger, muslimer, fylkeskommuner og ulv.

Men makthaverne fikk det derimot som de selv ville.