Kommentar

Bilde: Giovanni Bellini: The Agony in the Garden (1459) National Gallery, London.

Under overskriften «En reaksjonær danske» har Åsmund Bakkevig gitt Minervas lesere et portrett av den danske presten og folketingsmannen Søren Krarup. Bakkevig, som tidligere har skrevet en masteroppgave om Krarup, gir en interessant beskrivelse av Krarups innflytelse på dansk offentlighet og han får godt frem hvor konsekvent han er i sin tenkning. Dessverre unnlater han å besvare et helt sentralt spørsmål i sitt innlegg hos Minerva: Hvorfor er Søren Krarup stadig relevant?

Bakkevig har antakelig rett i at det kan være vanskelig å få grep om Krarups forfatterskap uten først å se nærmere på det intellektuelle miljøet han har sprunget ut av. I en pamflett over sitt eget miljøs tilblivelse skriver Krarup selv at Tidehverv var en kulturell protest vel så mye som det var et teologisk opprør. Sett med norske øyne er det særlig som kulturkritisk aktør at Tidehverv-bevegelsen og Krarups forfatterskap er interessant. I Norge finnes det ikke noe tilsvarende fra kirkelig hold.

Relevansen i Krarups kulturkritikk kommer tydeligere frem ved hjelp av et par eksempler fra norsk kirkeliv: Det ene var da tidligere biskop Gunnar Stålsett, i sin tale til konfirmantene i Vestre Aker kirke i desember 2015, omskrev juleevangeliet til en historie om en flyktningefamilie som ingen ville slippe inn. Det andre var da biskop Atle Sommerfeldt gikk til kamp året etter mot «Europas grunnsynd» i avisen Vårt Land, noe han mente var ensbetydende med en «ekskluderende nasjonalisme». Han ville erstatte den nasjonale kulturen med en «kultur som er forankret i vår identitet som et forpliktende fellesskap for alle mennesker og folkeslag og de mange konkrete erfaringene av hvordan dette beriker mennesker og samfunn». Kort sagt; etablere rettferdighet på jord!

Stålsett skammer seg over norsk asylpolitikk, Sommerfeldt skammer seg over folkets manglende sans for internasjonalismen. Begge synes å finne svaret på politiske spørsmål i Bibelens tekster.

Selv om Bibelens nestekjærlighetsbud er en befaling til det enkelte mennesket, finnes det nok av eksempler på at budet i stedet benyttes som oppskrift på hvilke holdninger man bør ha i konkrete politiske spørsmål. Politiske standpunkt gis en kristen drakt, de utlegges som «medmenneskelighet» og «rettferdighet» – ideologiske begreper som først og fremst appellerer til ens eget følelsesliv. Man skal føle seg god når man gjør det gode, og man kan skamme seg når man ikke heier nok på de som vil forandre verden til et bedre sted.

Kristendommen som anti-ideologi

Søren Krarup omtaler denne typen virksomhet som sentimental humanisme og mener det handler om et svermeri for abstrakte idealer. Dette er noe selvrettferdige mennesker praler med, minner han om i flere av sine artikler og essays. Skal vi tro Krarup, har denne formen for moralisme fint lite å gjøre med en befaling som nettopp forbyr mennesket å dyrke seg selv og sine følelser. Man skal elske sin neste i stedet for seg selv.

For Krarup er kristendommen i bunn og grunn anti-ideologisk. Derfor fungerer den også som antagonisten til en samfunnsorden som er gjennomsyret av sekulære trosbekjennelser. De samme trosbekjennelsene er langt på vei blitt adoptert av Den norske kirke i dag, der man forsøker å gi dem en selvstendig, kristen begrunnelse. Kirkens engasjement for klima-saken er et godt eksempel på nettopp det.

Man trenger altså ikke lete så lenge for å få inntrykket av at kirkelig aktivitet og politisk aktivitet går hånd i hånd. Man er opptatt av å holde politikken fri for religion, men åpenbart langt mindre opptatt av å holde kristendommen fri for verdslig politikk. Et annet interessant aspekt i denne forbindelse, og som Bakkevig også nevner i sin tekst, er nettopp hvordan Krarup vurderer forholdet kristendom/politikk ut fra sitt anti-ideologiske utgangspunkt. Mens biskopene Stålsett og Sommerfeldt anvender kristendommen som en type samfunnslære, peker Krarup på at det ikke finnes en særlig kristelig måte å innrette verden på. Kristendommen er heller ikke en bestemt from moral å leve etter, hevder han.

Ettersom Tidehverv-bevegelsen vurderte kristendommen som ideologiens motstander, er det heller ikke tilfeldig at flere av prestene deres endte opp som motstandsmenn under krigen, påpeker Krarup. En av bevegelsens grunnleggere, Tage Schack, ble skutt og drept av folk fra det danske Hilfspolizei. Selv om Krarup aner et slektskap mellom filosofene Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche, er han ingen «nietzschianer», slik Bakkevig kan etterlate inntrykket av med sin referanse til utsagnet om å være jorden tro. I artikkelsamlingen «Synd tappert!» er Krarup klar på at Nietzsches eget oppgjør med den kristne moral utartet til en dyrkelse av det opprinnelige, det primitive, det instinktive, som kan konverteres til en annen form for idealisme – slik nazismen ble et eksempel på.

Styreform og ideologi

Bakkevig tar i sin Minerva-artikkel også opp Krarups demokrati-kritikk, men det blir hengende i luften hva denne egentlig handler om.

I en bloggpost i Berlingske Tidende fremhever litteraturviteren Kasper Støvring boken «Demokratisme» fra 1968 som Krarups beste. I følge Støvring retter denne boken seg mot det som etter hvert har blitt et betydelig samfunnsmessig problem, ikke minst i Sverige, der den politiske korrektheten fortsatt rir landet som en mare. Utgangspunktet for kritikken går i korthet ut på at man i dag anser demokratiet for ikke bare å være en styreform, men at det i like stor grad gjelder en bestemt livsform som understøttes av en bestemt ideologi.

Der en innflytelsesrik demokratiteoretiker som Hal Koch ser det som en samfunnsoppgave å lære folk opp til å bli demokratiske borgere, ser Krarup i stedet et altomfattende og terapeutisk samfunn som nærmest er dømt til å ty til ulike former for tvang, hevder Støvring:

Demokratiet er for terapeuterne ikke blot et neutralt parlamentarisk program. Det er noget mere substantielt, nemlig en livsform. At være demokrat er ikke blot at afgive sin stemme ved folketingsvalg, men at have en særlig holdning og indstilling, ja, det er en ideel sindstilstand. Demokrati er et potent værdiladet begreb, der ikke blot skal praktiseres i stemmelokalet, men også i sjælelivet – som Krarup skriver i det nedenstående citat.

Demokratiet bygger i denne forstand på særlige progressive værdier som fremskridtsvenlighed, åbenhed og fordomsfrihed. Er man diagnosticeret som bagudskuende, indadvendt og forudindtaget, skal man følgelig laves om. Derfor må demokratiets egentlige virkeliggørelse bero på terapi. Staten, og det vil sige eliten, skal med andre ord tage borgerne under behandling og opdrage dem, så de kan blive gode demokrater.

Det siger sig selv, at dét indebærer en risiko for, at man antaster individers ret til at være, som de er. Det er i hvert fald ikke frisind.

Har man fulgt litt med i samfunnsdebatten det siste året, vil man raskt fornemme at Krarups kritikk på dette punkt også er relevant når det gjelder å forstå bakgrunnen for de nye protestpartiene på høyresiden i europeisk politikk, samt fenomener som Brexit og Donald Trump. Vel så interessant som det at de ulike partiene deler politiske oppfatninger på enkelte områder, er det at samtlige av dem også markerer tydelig avstand til en rådende ideologi ved at de nekter å diskutere på dens premisser. Noe av forklaringen på uviljen – som liberalistene gjerne hopper over når de skal forklare fenomenet – ligger i at det finnes to ulike, og til dels konkurrerende, måter å se demokratiet på.

De som angriper høyrepopulistene i dag benytter seg av argumenter som de mener står over enhver politisk maktutøvelse, og som dermed trumfer politikken. Høyrepopulistene blir møtt av en, for å låne Støvrings formulering; abstrakt moralsk retorikk om demokrati, rettigheter og det allmenne vel. Retorikken fungerer som ideologisk rettferdiggjørelse av ens eget politiske standpunkt.

Høyrepopulismens motstandere oppfatter seg selv som representanter for «retten» og ikke «makten». Dermed forventer de at høyrepopulistene erkjenner nederlag i møte med deres argumentasjon. Av samme grunn blir høyrepopulistene heller ikke vurdert som legitime aktører, ettersom de vil rokke ved noe som mange påstår går forut for det politiske.

Imidlertid innebærer også denne virksomheten utøvelse av politikk, det vil si makt. Og det er denne situasjonen de nye partiene på høyresiden har gjennomskuet, og som nå gjør dem modige nok til å avvise alle betingelser for debatten og til å kaste selverklært objektive journalister ut fra sine politiske møter.

Hvis man skal spå om fremtiden, er det gode grunner til å anta at urimeligheten som ligger i dette forholdet bare vil forsterke polariseringen ytterligere mellom de etablerte, gjennomgående liberalistiske partiene, og de nye folkelige protestpartiene i Europa. Kulturkampen er med andre ord neppe over med Geert Wilders’ «valgnederlag» i Nederland.

Kipling og Krarup

En nøkkel til Krarups forfatterskap finnes muligens i Rudyard Kiplings politisk ukorrekte historie om kostskoleguttene Stalky & Co. Guttene utsettes for fysiske avstraffelser av sine lærere, noen ganger for ting de ikke har gjort. For Kipling og resten av gjengen ved Westward Ho er «den skamløse urettferdighet» en realitet de må forholde seg til, og det skjer uten at de mister motet.

I et velferdssamfunn som det norske, meislet ut etter sosialdemokratisk modell, er en slik mentalitet nesten utenkelig. Her er det krenkelses- og rettighets- og kravstenkningen som dominerer, og den overføres igjen på den enkeltes, så vel som på samfunnets forventning til hvordan hverdagslivet skal arte seg. Kritikk synes oftere å bli vurdert som hets og trakassering, man har valgt å straffeforfølge de delene av menneskets følelsesliv (hat) som ikke passer inn i et harmonisk samfunn og personlige problemer er i større grad enn tidligere blitt en offentlig sak. Opplever man motgang på jobben, er normen for eksempel at man sykmelder seg, på felleskapets regning.

Det ligger i sakens natur at et slikt samfunn vil få problemer når det blir for stort sprik mellom idealer og virkelighet. Når politikerne (og pressen) ikke evner å komme opp med brukbare løsninger på et politisk problem, ser vi tendenser til at man i stedet forsøker å omskrive problemet til en naturlig del av hverdagslivet. Et godt eksempel på det er når politikerne gir beskjed om at folk må «venne seg til» terrorvirksomhet.

Moralen i Kiplings bok derimot, er illusjonsløs i den forstand at den ikke setter opp mål som ikke vanlige mennesker makter å oppfylle. Den krever at den enkelte tar ansvar for sitt eget liv og setter handling før tankespinn og prat. Med Krarups ord kunne man si at moralen er jordbundet og personlig. Dermed undergraves både forestillingen om en objektiv, universell rettferdighet og ideen om at mennesket kan frelse seg selv ved hjelp av sine gode gjerninger. Man må nøye seg med å holde kruttet tørt og stole på Gud, som Frelsesarmeens grunnlegger engang sa. Med utgangspunkt i den lutherske kallsetikk som kan utledes fra «Stalky & Co», og som Krarup selv synes å bekjenne seg til, befinner den danske presten seg åpenbart langt fra den progressive idealisme som betydelige deler av den norske kirke navigerer etter i dag.

Dermed handler kristendommen egentlig om noe annet enn fraser om medmenneskelighet og en rettferdig verden. Den handler først og fremst om det enkelte menneskets forhold til Gud. Det er hva Søren Krarup forsøker å fortelle oss, og man trenger ikke være spesielt troende for å se at denne måten å tenke kristendom på også har en samfunnskritisk brodd med virkning langt utover et kirkeliv.

Betegnelsen «reaksjonær» om Krarup, som Bakkevig foretrekker å bruke, kan muligens skremme de minst selvstendige av liberalistiske og progressive sjeler til å holde seg unna bøkene hans. Uten at det svekker kvaliteten på forfatterskapet på noen måte.

Les også

Mest lest

Les også