Kommentar

Hvis demokratiet blir et spørsmål om to diamentralt motsatte virkelighetsoppfatninger, hvor den ene hører hjemme på galehuset, har vi et problem.

Den liberale pressen mener Donald Trump hører hjemme der. De har forsøkt å psyke ham ut siden han stilte som kandidat.

Hans forsvarere er en mer blandet gjeng. De henviser ikke motstanderne til galehuset, men forsøker å forklare ham som rasjonell og tar hans tilhengere på alvor.

Dette er i seg selv en oppsiktsvekkende todeling: De liberale som ser på seg selv som de mest tolerante og forståelsesfulle, er nådeløse, drepende i sin beskrivelse av Trump.

Deres utlegning av Trump må sees i dette lys. De liberale har åpenbart et behov for å slå fast at ikke bare hjalp Putin ham å bli president, han samarbeidet også med Kreml for å bli valgt.

Det er det narrativ Demokratene arbeider etter og som propaganderes av den liberale pressen.

Aftenpostens Kristoffer Rønneberg og Frank Rossavik kolporterer dette hemningsløst over to sider, og gjentar flere ganger at FBI-sjef James Comey sa Putin ville ha Trump. Da må de ha fulgt usedvanlig dårlig med. Da Comey ble utspurt av Chris Stevens fra Texas (R) innrømmet han med en gang at ingen, heller ikke russerne, trodde Trump kunne vinne i august. De tok det for gitt at det ville bli Hillary. Deres bestrebelser gikk derfor ut på å ødelegge Hillary med tanke på at hun var den fremtidige president, og: De la heller ikke skjul på det, sa Comey og fant dette underlig. Hvorfor skulle russerne legge igjen visittkort, og hvor troverdig er det at Trumps leir skulle samarbeidet med Putin hvis bestrebelsene var så lette å avsløre? Det ville være det samme som å undertegne sin egen dødsdom.

Hvis det skulle bli påvist et samarbeid vil det utløse spesialetterforsker og trolig riksrettssak, alt det Demokratene drømmer om. Trump er ikke idiot.

Ingen har kunnet påvise noe slikt samarbeid. Med dagens massive elektroniske overvåking er det utenkelig at ikke noe hadde kommet opp.

Demokratene fortsetter å kolportere spekulasjoner som pressen gjentar uten å stille spørsmål. Det er den store faktoren i dramaet om Trump: Den liberale pressens kamp mot offentligheten og demokratiet. Ved å unnlate å stille spørsmål og gå til krig mot presidenten demonstrerer mediene at de er blitt en del av problemet.

Når en kommentator i Der Spiegel som tross alt ligger mange hakk over Aftenposten, beskriver USAs president som en løgnaktig morderisk psykopat, bør man spisse ørene.

Foto: Charles Boyer spiller ektemannen som får Ingrid Bergman til å tvile på sin egen forstand. Filmene i 30-40-årene var gode på psykologiske skyggelegninger og symbolisme. Ved bruk av filmens virkemidler – lys/skygge – var de mer virkningsfulle enn dagens effektmakeri. Skuespillerne ruvet også mer. 

I Løgnenes speilkabinett, skriver Marc Pitzke om filmen Gaslight fra 1944, som ga Ingrid Bergman en Oscar. I filmen forsøker ektemannen å drive henne til vanvidd med subtile metoder som får henne til å tvile på sin egen forstand. Pitzke mener Trump gjør dette med amerikanerne og verden:

Seine Methoden – Lügen, versteckte Anspielungen, Irreführung – werden in den USA bis heute auch als «Gaslighting» bezeichnet, nach dem Originaltitel des Films («Gaslight»).

Hans metoder (red.: filmens ektemann) – løgner, skjulte antydninger, villedning – blir i USA fremdeles omtalt som «gaslighting», etter originaltittelen på filmen.

En morder er forelegg for skildringen av USAs president:

Donald Trump ist ein Meister des «Gaslighting». Er lügt, um jedes Gefühl für die Wahrheit zu zerstören. Er führt in die Irre, um einem den Orientierungssinn zu vernebeln. Es sind die klassischen Manipulationstricks von Autokraten, die einen in den politischen Wahnsinn treiben oder zumindest so viel Chaos säen sollen, dass nur noch ein Wort zählt – das der Manipulatoren.

Donald Trump er en mester i gaslighting. Han lyver, for å ødelegge enhver følelse for sannhet.  Han villeder for å frata andre orienteringssansen. Det er autokratens klassiske manipulasjonstricks, som driver et menneske til politisk galskap eller i det minste sår så mye kaos, at kun ett ord gjelder: Manipulatorens.

Dette er så sterke ord at man nesten ikke skulle tro det var mulig. De veier tyngre enn når de kommer fra en etterplaprende norske journalist eller SV-kommentator uten originalitet.

Pitzke får uten å forstå det frem ved en viktig dimensjon ved mediene galopperende galskap: Det er Mørke ved høylys dag. De liberale mediene har vennet seg til å leve i sin egen verden og har ikke oppfattet at andre oppfatter tingene helt annerledes. Når dette «annerledes» bryter gjennom får de panikk.

To observasjoner: Demokratene og de liberale er blitt de mest patriotiske og krigerske. Tradisjonelt har Republikanerne vært mest konfrontasjonsvillige overfor Russland. Nå er det Demokratene og enkelte representanter snakket i går som Joseph McCarthy: Putin måtte ha fått hjelp fra noen på innsiden. Guess who?

Pragmatisme og ettertanke går ut vinduet: Det slås stort opp at Comey sa de etterforsket Trump og russerne. Comey hadde fått lov å si det. Av hvem? Av Justisdepartementet og der sitter Jeff Sessions. Trumps justisminister tillater altså en informasjon som vil skade hans sjef. Hvorfor? Fordi han vil følge spillets regler. Under Obama var Justisdepartementet instrumental i å sabotere pålegg om at Hillarys eposter skulle utleveres og Hillary kunne uten konsekvenser ødelegge bevismateriale.

Det har å gjøre med den liberale fortelling om hvem som er god. Hillary var per definisjon god, og de som forsøkte å avsløre henne var per definisjon onde. Slik undergraves over tid fundamentet for en rettsstat, og det var i 11 time at USA unngikk å få nye åtte år med det som har utviklet seg til liberal korrupsjon.

Rønneberg og Aftenposten viser at de selv tror sine egne løgner når de skriver at Comey gjorde forskjell på kandidatene: De etterforsket Trump uten å si noe, men en måned før valget gikk Comey ut og sa at Hillary var igjen under etterforskning.

Dolkestøtslegende

Dette er de liberales dolkestøtslegende. Liksom høyrenasjonalistene i Tyskland påsto at de var blitt dolket i ryggen på hjemmefronten, mener de liberale at Comey fratok Hillary seieren. De vil ikke vurdere alternativet: At han skulle ha gitt seieren til en korrupt politiker.

Liberalere er i ferd med å gi liberalitet et dårlig navn. De er selv med på å forberede at pendelen svinger i autoritær retning.

Liberale har de siste tiår vært ensbetydende med kritikk mot makten. Mediene liker fortsatt å tjate om det. Men de siste åtte årene har de vært spindoktorer for Makten representert ved Obama, FN og EU. Mediene er blitt forsvarere av en fasade og har opptrådt aggressivt mot alle som har påvist sprekker.

Den store helomvendingen

Vi kan kalle det Den store helomvendingen: Fra kritikere til klakører.

De spiller uskyldige og uvitende. Frank Rossavik sukker at ingenting gjør inntrykk lenger.

Trumpismen er ved å gjøre observatørene immune. Det er mer overraskende hvis det går 48 timer uten en skandale.

Dette kunne også vært skrevet av Spiegel-kommantatoren. Trump driver gaslighting og slipper unna med alt. Pressen stakker, gjør så godt den kan for å avsløre løgnene. Men deres arbeid preller av.

De appellerer til en slags nødrett, for å redde – ja, hva da?

Hvis politikk blir et spørsmål om psykiatri er vi ille ute. Hos den tyske kommentatoren er det ekko av Tredje Riket. Men det er det også i norske, danske og svenske medier: Referansene til nazisme og Hitler florerer.

Kan det være at det er journalistene det er noe galt med? Kan det være at de utsetter seg selv for gaslighting?

 

 

Definisjon, wikipedia:

 

Gaslighting is a form of manipulation that seeks to sow seeds of doubt in a targeted individual or members of a group, hoping to make targets question their own memory, perception, and sanity. Using persistent denial, misdirection, contradiction, and lying, it attempts to destabilizethe target and delegitimize the target’s belief.[1][2]

Instances may range from the denial by an abuser that previous abusive incidents ever occurred up to the staging of bizarre events by the abuser with the intention of disorienting the victim. The term owes its origin to Gas Light, a 1938 play and 1944 film. It has been used in clinical and research literature.[3][4]

 

 

http://www.spiegel.de/politik/ausland/donald-trump-und-das-fbi-im-spiegelkabinett-der-luegen-a-1139684.html

http://www.wikiwand.com/en/Gaslighting

 

 

 

 

Les også

Les også