Sakset/Fra hofta

Et paradoks med de gamle og etablerte nyhetsorganisasjonenes storsatsning med kampen mot det de kaller «fake news», er at de selv bidrar med så mye av det vi kan kalle «fake analysis», at det første man spør seg idet man konsumerer produktene deres, er: Hvordan prøver de å lure meg i dag?

Et av de internasjonale medienes sterkeste merkenavn er New York Times. Det er naturligvis ikke helt ufortjent, all den tid den titt og ofte bringer fremragende nyhetsjournalistikk. Men det er fremfor alt med kommentarjournalistikken at avisen øver innflytelse.

Dusinet av faste kommentatorer, blant andre Paul Krugman og Thomas Friedman, nyter det nærmeste man kommer superstjernestatus i avisverdenen. De er en del av et lite globalt laug som langt på vei også former meningene vi blir servert av de norske mediene. Men også disse har sine agendaer, og de opptrer tendensiøst. Det er akkurat det samme de anklager medier som Breitbart for, men selv gjør de det på mer subtile måter – fremfor alt ved utelatelser.

Et godt eksempel er tirsdagens kommentar av David Brooks, hvor mannen som er det nærmeste avisen kommer et slags konservativt alibi, trekker en sammenligning mellom Trump og Putin. Det kan naturligvis sies å finnes fellestrekk mellom de to, og selv om avvikene sannsynligvis er vel så interessante, gjør Brooks en helt grei jobb med å vise at ingen av dem er globalister, samt at dette vil få geopolitiske konsekvenser.

Brooks ser et slags paradigmeskifte i emning:

The Republican regulars build their grand strategies upon the post-World War II international order — the American-led alliances, norms and organizations that bind democracies and preserve global peace. The regulars seek to preserve and extend this order, and see Vladimir Putin as a wolf who tears away at it.

The populist ethno-nationalists in the Trump White House do not believe in this order.

For å begrunne dette standpunktet, viser han til det Trumps høyre hånd Steve Bannon sa i 2014 til en konferanse i Vatikanet – noe vi tidligere har omtalt. Også her gjør han en i og for seg forsvarlig jobb med å sette egne ord på Bannons syn på verden:

Once there was a collection of Judeo-Christian nation-states, Bannon argued, that practiced a humane form of biblical capitalism and fostered culturally coherent communities. But in the past few decades, the party of Davos — with its globalism, relativism, pluralism and diversity — has sapped away the moral foundations of this Judeo-Christian way of life.

Humane capitalism has been replaced by the savage capitalism that brought us the financial crisis. National democracy has been replaced by a crony-capitalist network of global elites. Traditional virtue has been replaced by abortion and gay marriage. Sovereign nation-states are being replaced by hapless multilateral organizations like the E.U.

Idet man tenker at Brooks lyder som en fornuftig kar, setter han inn støtet: Med dette synet på verden er Putin en verdifull alliert, som også er tilhenger av nasjonalstaten. Skulle du ha sett. Og stod det ikke noe om et samrøre mellom Trump og russerne andre steder i avisen? Så både den påtroppende presidenten og hans nærmeste rådgiver er i lommene på Russlands sterke mann.

Foruten å henvise til Putins ideolog Alexander Dugin, siterer Brooks noe av det Bannon sa under den nevnte konferansen:

“We, the Judeo-Christian West, really have to look at what [Putin] is talking about as far as traditionalism goes,” Bannon said, “particularly the sense of where it supports the underpinnings of nationalism.”

Men i forsøket på å klistre Bannon til Trump, utelater Brooks det første Bannon sa om den russiske presidenten. I sin helhet lyder sitatet slik:

I’m not justifying Vladimir Putin and the kleptocracy that he represents, because he eventually is the state capitalist of kleptocracy. However, we the Judeo-Christian West really have to look at what he’s talking about as far as traditionalism goes — particularly the sense of where it supports the underpinnings of nationalism — and I happen to think that the individual sovereignty of a country is a good thing and a strong thing.

Det første Bannon sier idet temaet Putin kommer opp, er altså at Putin er en gangster. Det viktigste er ikke det som forener dem, men det som skiller dem. Bannon er ingen gangster. Det er heller ingen tvil om at Bannon også ser på Putin som en risiko. Etter å ha anerkjent at Putin er særdeles intelligent, fortsetter han:

I can see this in the United States where he’s playing very strongly to social conservatives about his message about more traditional values, so I think it’s something that we have to be very much on guard of. Because at the end of the day, I think that Putin and his cronies are really a kleptocracy, that are really an imperialist power that want to expand.

Bannon er altså «very much» på vakt mot kleptokraten, som vil utvide sitt imperium. Det synes ikke Brooks det er verdt å nevne, men portretterer de to som allierte. Er det vanlig å omtale allierte som skurker?

Man kunne trekke en historisk sammenligning til mellomkrigstiden, da president Roosevelt talte vel om Mussolini i tiden før denne innførte de antijødiske raselovene og allierte seg med Hitler. Gjorde det Roosevelt, som opptrådte mer diplomatisk enn Bannon, til en alliert av Mussolini?

Det gjorde det naturligvis ikke. Men for disse som for alt i verden vil fremstille Trump og hans vesen som noen slags inkarnasjoner av djevelen, er ingen intellektuell kamel for stor å svelge. Man blåser opp det ene, og ser helt bort fra det andre. Og sånn går no dagan med den heltemodige innsatsen mot falskheten. Velbekomme. I det lange løp vil ikke folk la seg lure.

Trump og den nasjonalkonservative bevegelsen er å sammenligne med det man kan kalle disruptive aktører i et marked hvor det finnes dominerende, veletablerte aktører fra før, som mest av alt er livredde for å miste sitt gamle hegemoni. Men de disruptive drar som regel fordel av at de følger bedre med i tiden, har mer effektive organisasjoner og bruker nyere og kraftigere instrumenter enn de gamle, om enn de ikke er like store.

Til slutt vinner de disruptive – hver gang. Det kommer til å skje i mediene og politikken også.