trump-statue-of-liberty

Bildet: 9 % av alle karikaturer av Trump er negative. Denne er morsom, men tipper over med den utstrakte høyrehånden. Hvis høyresiden skal utvikle sin egen humor må den kunne le av seg selv. Kun den som ser humoren også i seg selv kan utvikle en ny humor.
 

Det gjøres i disse dager en rekke forsøk på å forstå bakgrunnen for og konsekvensene av Trump-fenomenet. Skrekkbildet som ikke sjelden tegnes, viser de reaksjonære nasjonalistenes korstog mot det åpne og liberale demokratiet. Tilsynelatende risikerer det nå å bli farlig ikke å tilhøre den etniske eller seksuelle majoriteten.

At valgresultatet den 8. november skyldes en form for reaksjon, lyder plausibelt. I en tale Obama holdt kort tid etter valget, fremholdt han – med stil og eleganse, det må sies – at historien ikke går i en rett linje, men beveger seg fremover i sikksakk. Den litt distanserte professorholdningen som er så katastrofal i praktisk politikk, er strålende når han skal se seg selv i perspektiv.

ANNONSE

Det er ikke vanskelig å betrakte de store hendelsene i de siste to hundre årenes historie i lys av denne logikken: Kommunismen kom som reaksjon på utnyttelsen av arbeiderne etter den industrielle revolusjon. Fascismen kom som reaksjon på kommunismen, og den liberale globalismen som reaksjon på fascismen. I øyeblikket er det den liberale globalismen som redimensjoneres. Men den utslettes ikke. Det går i sikksakk, men også i en langsgående retning – aldri tilbake til en tidligere fase.

At valget av Trump ikke utgjør noen personlig risiko for svarte, homofile eller andre minoriteter, synes nokså åpenbart i lys av at den påtroppende presidenten ikke fremstår som noen ideolog, men snarere en pragmatiker. Den italienske journalisten og radioverten Giuseppe Cruciani poengterte dette nokså hardtslående like etter valget under sitt storkjeftede og halvsatiriske program «La Zanzara» på Radio 24. Trump ønsker ikke å steke hverken latinamerikanere eller muslimer.

Rod Liddle tenker i lignende baner i The Spectator, idet han ser den siste tidens politiske utvikling som et omslag til en post-liberal fremtid. År 2016 er på et vis 1968 i revers, skriver han. Mens f.eks. patriotismen tidligere har vært latterliggjort, er den nå brakt til heder og verdighet igjen av Theresa May, som fastslo at «if you are a citizen of the world, then you are a citizen of nowhere».

Men det betyr ikke at noen vil oppheve de siste femti årenes historie. Vi har ikke å gjøre med en pendel som svinger helt tilbake til utgangspunktet. Det som skjer, er et (etter vår oppfatning høyst nødvendig) korrektiv:

It is a corrective to globalisation, though, not a denial of it. Much of what we are seeing now and will come to see even more in the future is not a denial of reality, but an adjustment to it. Our Prime Minister gets this too, I think. The post-liberal economic world will have some time for protectionism once again — the very left-wing US film-maker and writer Michael Moore spoke approvingly of Trump telling Ford executives in Detroit that he would slap a 35 per cent tariff on their cars if they moved production to Mexico. So the intelligent parts of the left get it, too.

Liddle er mest opptatt av de sosiale konsekvensene av dette korrektivet, ikke de økonomiske. Hans analyse lyder i korthet at 1950-tallet var tesen, 1968 antitesen, og 2016 syntesen. Mens etterkrigstiden var for autoritær, var reaksjonen på den altfor anti-autoritær. Og en overdrevent stivbent holdning ble erstattet av en overdrevent løssluppen. Ingen andre enn ureformerte muslimer vil i dag drømme om å forby skilsmisse eller homofil praksis igjen, men kanskje man likevel kan kaste vrak på kjønns- og minoritetsideologiene, eller bekymre seg over det sosiale – ikke individuelle – fenomenet at halvparten av ekteskapene havarerer? Arbeidsmoral er muligens ikke så skadelig heller, når det kommer til stykket?

The liberalism of the 1960s has resulted in this decade with too many broken families and failed, inarticulate, unhappy children. With people who proudly will say they will not work for a living because they don’t like working and prefer to be on the dole. With the manifest insanity of safe spaces in universities where absurd liberal shibboleths about race and a ludicrous multiplicity of gender options must not, under any condition, be gainsaid. In scores of tenth-rate universities turning out unemployable young people with useless degrees in fatuous subjects.

Homofilispørsmålet illustrerer dynamikken helt utmerket:

There is not the remotest desire to return to a time when gay people were considered criminal and, further, were the subject of contempt from the man in the street.

But ask people if homosexuality should be considered the norm, or whether it is perfectly OK for gay people to adopt children then tell them that, further, people who think it is preferable for children to be raised by a mummy and a daddy are irredeemable bigots who shouldn’t be allowed to adopt children themselves, and I suspect you will get a very different response.

Ekte konservative vil ha vanskelig for personlig å sette pris på bestemte utslag av liberalismen. Men de kan likevel la være å gjøre denne manglende tilbøyeligheten til et personlig eller ideologisk korstog, men heller praktisere elskverdighet og toleranse. For hvem er nå egentlig feilfri? Hvis den genuint kristne tenkningen ligger til grunn – og det bør den nok, for det er den beste tenkningen som foreligger –, så er det ingen av oss. Man kunne være fristet til å innta det provoserende standpunktet at konservative er de eneste ekte liberale, for de strekker seg til å akseptere ting de i utgangspunktet ikke har sans for. Det koster dem litt, men de gjør det likevel.

Den samme logikken gjør seg gjeldende i innvandringsspørsmålet. Det trenger slett ikke være noen motsetning mellom det å ville tette igjen grensene og det å opptre med en blanding av myndighet og elskverdighet overfor innvandrere:

There is no animus against the immigrants themselves, except among a handful of untermensch knuckle-draggers. Nor a wish to return to the almost pristinely white 1950s. But more than 70 per cent of the public think there is too much immigration, and almost 50 per cent think it should be cut substantially. And that people who come here should learn the language pronto and ‘fit in’.

Disse tingene har lenge vært en selvfølge i konservatives stille sinn. Etterhvert blir det færre og færre som holder kjeft om det.

Det kanskje mest komiske med denne historiske dynamikken er at konservative i dag fremstår som opprørerne, mens sekstiåtterne og deres ideologiske avkom liberalistene spiller rollen som de forstokkede, autoritære og akterutseilte, som reagerer med innbilt rettferdig harme og frykter verdens undergang. Den moroa er fin å ha med seg på veien, for de kommer ikke til å slutte å svine til folk på en stund ennå.

 

The Spectator

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629