Sakset/Fra hofta

Kritikken mot Donald Trump som den store krigshisseren, som vi skal være varsomme med å gi atomkofferten, er så misforstått som den kan få blitt.

Trump har fra før av luftet tanker om å redusere USAs militære nærvær i Øst-Asia, Midtøsten og Europa, og ta sikte på å få et mer konstruktivt partnerskap med Russland.

Overfor Washington Post fremstiller han nå NATO, hvis opprinnelsesgrunnlag ble oppløst for omtrent 25 år siden, som en altfor dyr anakronisme.

[Trump] questioned the United States’ continued involvement in NATO and, on the subject of Russia’s aggression in Ukraine, said America’s allies are «not doing anything.»

«Ukraine is a country that affects us far less than it affects other countries in NATO, and yet we’re doing all of the lifting,» Trump said. «They’re not doing anything. And I say: ‘Why is it that Germany’s not dealing with NATO on Ukraine? Why is it that other countries that are in the vicinity of Ukraine, why aren’t they dealing? Why are we always the one that’s leading, potentially the third world war with Russia.’ »

Trump said that U.S. involvement in NATO may need to be significantly diminished in the coming years, breaking with nearly seven decades of consensus in Washington. «We certainly can’t afford to do this anymore,» Trump said, adding later, «NATO is costing us a fortune, and yes, we’re protecting Europe with NATO, but we’re spending a lot of money.»

Snart kommer de som har anklaget Trump for å være en krigshisser til å reformulere sin kritikk av han. De kommer om ikke lenge til å snurre 180 grader og anklage han for det stikk motsatte. Når så skjer – vennligst ikke la det gå ubemerket.

De som snakker om krigshisseri er allerede inkonsistente med sin støtte til Hillary Clinton. Hun bærer sin tunge del av ansvaret for *alle* de unødvendige militære intervensjonene til USA i dette århundret, som stort sett bare har ført med seg bortkastet død og fordervelse, destabilisert store deler av den muslimske verden, og styrket islamistenes stilling betraktelig.

Hun og ektemannen har også stått for en politikk som har gitt Nord-Korea atomkapabiliteter, og som kan være i ferd med å gi iranerne det samme. (Dette siste kan aktivere sikkerhetsdilemmaet og gi en spredningseffekt i Midtøsten. Saudi-Arabia og Tyrkia har allerede signalisert at de vil forsøke å utvikle atomvåpen dersom Iran får det.)

Afghanistan er den eneste av de større intervensjonene i dette århundret som Trump går god for. Den er ikke akkurat noe gigantisk lyspunkt, men det kunne vel vært verre om man ser bilder før og etter av øvrige land man har involvert seg i.

Noen normative betraktninger

Hva Vesten trenger nå, er en mer edruelig amerikansk utenrikspolitikk enn hva noen av de aktuelle presidentkandidatene står for. Clinton er en meget farlig krigshisser, Trump en isolasjonist som potensielt truer sikkerheten til USAs allierte ved å forlate dem.

USA bør være mer engasjert enn hva Trump legger opp til, men avstå fra både såkalte humanitære og demokratispredende intervensjoner, som beviselig har vært katastrofale.

USA bør operere som en stabilisator i verden. Det innebærer en generell avskrekkelse av aggresjon i systemet. Dels ved oppdemming av Kina, og dels ved å utstasjonere symbolske troppekontingenter i øst-europeiske stater uten offensiv signifikans, som ville ha hevet terskelen for at Russland gikk inn i disse betraktelig.

De bør også respondere direkte på mellomstatlig aggresjon, slik som de blant annet gjorde under Gulfkrigen.

Den gangen presset de Irak tilbake fra Kuwait i tråd med internasjonal lov. De reddet både kurdere og sjiaer fra masseslakt med implementeringen av flyforbudssoner. De stanset akkurat på grensen til Irak – etter kalkulasjonen om at en rask ekstern detronisering av Saddam Hussein, i en så etnisk oppstykket stat, kunne skape flere problemer enn det løste.

En kan sikkert kritisere aspekter ved Gulfkrigen, som en jo kan med alle kriger, men i retrospektiv er det i hvert fall mulig å gjøre en solid sak for at George H. W. Bush-administrasjonen fikk flere av hovedlinjene rett.

Alle er enige om at IS, en imperialistisk, nihilistisk kraft som vi ikke kan resonnere logisk med, må stanses med militære midler. Forskjellen er at Trump i det minste er troverdig med å ta side mot islamistene. USA har en helt annen tilnærming til regimene i Jemen og Bahrain, som også «dreper sitt eget folk», enn hva de har hatt til regimene i Libya og Syria.

Bahrain var faktisk det eneste landet med et opprør som var nevneverdig dedikert til menneskerettigheter. Washington er derimot geopolitisk alliert med sunni-islam. Siden opprøret var drevet av landets sjia-majoritet mot det sittende sunni-diktaturet, løftet de ikke en finger mens regimet, med hjelp fra Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, knuste det. Ingen sanksjoner der, og ingen krav om regimeendring eller demokratiseringsprosesser.

I motsetning til øvrige, som har strategiske bekymringer for at dette kan skyve vennligsinnede, moderate muslimer fra seg, ønsker Trump (og Ted Cruz) også å tiltale radikale islamister ved sitt virkelige navn.

Om Trump får et nytt 9/11 under sin vakt, er det ikke godt å si hvordan han vil agere, enten mot muslimer innenlands eller utenrikspolitisk. Med hans uforutsigbarhet følger beklageligvis en viss risiko. Man skal heller ikke glemme at også George W. Bush var forholdsvis isolasjonistisk i sin retorikk før 9/11.

En må til slutt anta at det ikke blir så altfor mange begrensninger i engasjementsreglene når Trump først involverer USA i krig. Hvordan vil en Trump-krig mot IS egentlig se ut? Jeg spekulerer i at noe slikt kan komme til å ligne på den russiske bombingen av Tsjetsjenia.

En multipolar struktur i internasjonal politikk, med en jevnere distribusjon av makt mellom statene, er mye mer ustabil enn en unipolar struktur, kjennetegnet av én dominerende makt. Derfor er et altfor isolasjonistisk USA potensielt meget problematisk.

Både første og andre verdenskrig, vil mange huske, begynte under et isolasjonistisk USA.

De forsvarsløse

Jeg kan ikke virkelig se hvordan Europa på egen maskin skal klare å forsvare seg mot noen som helst lenger. Vi kan ikke engang hevde grensene mot migranter, og kunne aldri i verden gjort det mot russiske tanks.

Om man snakker så mye om en grenseløs verden, hvorfor er den ikke da grenseløs for tanks også? Jeg tror det ligger mer filosofisk dybde pakket inn i et slikt spørsmål enn det ved første øyekast kanskje åpenbarer. Det meste som tanks er ment for å spre, tar seg i dag over grensene uansett.

Om kulene begynte å fly over den moderne europeer på slagmarken, ville han ha kastet fra seg sitt våpen på bakken. Å skyte tilbake ville tross alt gjøre han like ille som fienden. Er de forresten egentlig fienden? Elsker ikke de også sine barn som oss? Er det ikke bare en ubetydelig minoritet av dem som er råtten frukt?

Glem heller ikke at det da ville ha vært hans egen skyld om det kom enda flere kuler flyvende tilbake.

Og hvem bryr seg vel om hva vi etterlater til våre etterkommere? Det finnes ingen pakt mellom de døde, levende og enda ikke fødte. Det eneste som betyr noe, er interessene til dem som lever her og nå.

Et forsvar av «fedrelandet» betyr ingenting om forfedrene ikke er mer verdt enn jord. Etterkommerne er også underordnet våre interesser. Vi har rett til å drepe dem i livmoren om vi finner dem ubeleilige. Hvorfor risikere livet for noen som ikke engang er unnfanget, på vegne av litt jord?

Land og kulturer er ikke minst alt annet enn statiske. Det er en naturlig utvikling at folkeslag kommer og går, at demografien endrer seg, og at statsstrukturer forandres.

Alle kulturer er likeverdige her uansett – med det forbehold at vår egen er litt mindre likeverdig enn alle andre – så hva så om noen invaderte oss og tok over? Vi har vel planer om å gi fra oss landet uansett? Hva slags forskjell gjør det om det blir russisk nå dersom det uansett skal bli muslimsk i fremtiden?

Bak en mur av lik

Ingen med vettet i behold er villige til å dø for alt – og dermed ingenting. Det er virkelig et labert oppmøte av vest-europeiske frivillige i Ukraina. Det er derimot svært mange frivillige pro-russere fra utlandet der, som vet nøyaktig hva slags verdier de kjemper for.

Jeg tror ærlig talt ikke så mange fra vår side ville ha tatt seg bryet med Latvia heller.

På egenhånd er vi virkelig helt impotente, noe krigene på Balkan avslørte. Selv ikke vår egen bakhage klarte vi å gjøre noe med. Situasjonen med de nederlandske fredsbevarende troppene som pent ble skjøvet til side av serberne før en ny massakre, må være et av de pinligste øyeblikkene i europeisk historie.

La oss være ærlige: Det er USAs uovertrufne militære stilling, og projiseringen av denne, som har gitt oss sikkerhet, og anledning til å bygge ned forsvarsbudsjettene våre til fordel for bedre velferdsordninger.

Europeere har hatt det trygt og godt bak likmuren av modige amerikanske ungdommer. Derfra har vi hatt mulighet til å le av disse dumme, primitive cowboys og rednecks, og oppheve oss selv som så mye mer siviliserte og opplyste enn dem.

Nå som Trump plutselig dropper bomben om at Europa får forsvare seg selv mot Russland, må en regne med at de flirene snart kan bli avløst av en forsiktig spredende og tiltagende panikk.