Kommentar

Mediene tjater om handlingsregel, sosialdemokratiets tryllestav. Det er de innviedes språkbruk for hvor mye Norge AS kan tillate seg å bruke av avkastningen av oljeformuen.

Det føres lange og alvorlige diskusjoner om det er forsvarlig å bruke 2,8 eller 3 %. Men Aftenpostens leder kommer uforvarende (?) til å nevne en helt annen «handlingsregel. Den er ikke bestemt av avkastningen på oljeformuen, men hvor mange mennesker vi blir i dette landet.

DET MESTE TYDER på at Norges statsfinansielle situasjon vil forandre seg voldsomt allerede i et 15-årsperspektiv. I dag kjennetegnes den ved pengerikelighet. Så vil den demografiske utvikling sørge for at handlingsrommet blir stadig trangere. Og derfor vil strukturelle omstillinger med langtidsvirkning vise seg å bli tvingende nødvendig.

Her er handlingsregelen erstattet av handlingsrom. All politikk dikteres av handlingsrom. I dette tilfelle at vi blir mange fler, og trenger flere skoleklasser, boliger og helse – og infrastruktur. Hvis man først slipper folk inn har man ikke noe valg: det er hva de må ha, hvis ikke oppstår gnisninger. Ordet velferdsstat kan få en annen klang. Det kan bli ironisk, eller standarden blir lavere.

Folk flest har også fått med seg at et samfunn med et høyt antall ikke-vestlige også betyr større utlegg til språk, sosiale ytelser, spesialopplæring osv. Det er ikke bare hvor mange som kommer, men hvem som kommer.

Et dobbelt tabu.

Hvor er politikken?

Vi opplever en forunderlig mismatch: Raymond Johansen er stolt over at Oslo er den byen i Europa som vokser hurtigst. Men det er likevel ikke tema når politikken skal utformes. Man later som om de største demografiske endringene siden Svartedauen ikke finner sted.

Hvis man hadde våget å diskutere slike spørsmål ville man fått et helt annet engasjement i politikken. I stedet blir de store endringene avpolitisert og til dels fortiet, mens man tjater om de samme tingene om og om igjen.

Mediene vil nå gjøre et stort nummer av at kulturministeren vil redusere pressestøtten med 50 millioner, fra 308 til 258. Ramaskrik! En hvilken som helst annen næring ville fått beskjed om å omstille seg eller avvikle. Mediene er ved å bli en skjermet næring som skal løpe til staten hver gang det er krise, samtidig som overskuddene steg i fjor p.g.a nedbemanning.

Dagsavisen og Vårt Land som eies av samme selskap, Mentor Media, mottok 100 – hundre – milioner kroner – i pressestøtte i fjor. Med kuttet må de greie seg med 17 millioner mindre. Da truer de med at de går over ende. Gjør det noe?

Politikere og medier har laget seg en boble sammen og de begynner å ta feil av livet innenfor boblen og det virkelige livet. De er i utakt med folks medievaner.

Bare 30 % av aldersgruppen 20-49 år ser på NRK. Syv av åtte studenter som leier av Studentskipnaden i Oslo takket nei til TV da de fikk valget. Det er snakk om 8.400 studenter. M.a.o en trend. Folk finner ikke det de interesserer seg for. Likevel vil de statsstøttede ha mer penger, skattebetalernes penger. NRK har 3.580 ansatte og et budsjett på over 5 milliarder. Thor Gjermund Eriksen er skuffet over at ikke lisensen gikk opp, nå må han si opp 100. Når er nok nok?

Kulturminister Torhild Widvey kutter støtten til litteraturhus. Nok et ramaskrik. Alle forandringer i kulturlivet utløser ramaskrik. Hvis den sosialdemokratiske modellen får fortsette vil den bli like overvektig som mange av menneskene man møter gatelangs. Knapt i stand til å bevege seg.

Forsvar derimot er teit.

Tidligere forsvarssjef, Sverre Diesen, kunne tirsdag fortelle offentligheten at forsvaret er skåret inn til benet. Ostehøvelprinsippet lar seg ikke lenger bruke. Da vil det være hele enheter som må skrotes. De gjenværende er dyre å drifte og kostnadene vil bare stige.

Han beskriver et forsvar som har kommet inn i en ond sirkel, som må kannibalisere seg selv. Nå har Norge generalsekretæren i NATO, men «heller ikke denne regjeringen har tenkt å la budsjettene følge den reelle kostnadsutviklingen i forsvarssektoren, eller nærme seg de to prosent av BNP man var enige om under NATOst toppmøte i Wales».

Hvordan velger man mellom beredskap, operativ tilgjenglighet og materiellinvesteringer?

Det betyr at strukturen vil måtte krympe enda mer. I praksis vil da noen av Forsvarets kapasiteter – fartøystyper, flytyper og hæravdelinger med tilhørende baser og infrastruktur – måtte fjernes helt.

..

Problemets kjerne er at alle Forsvarets våpensystemer har en grunnkostnad i form av nødvendig infrastruktur, logistikk og kompetanse som ikke lar seg redusere i takt med at antall enheter går ned. Det innebærer at grunnkostnaden utgjør en stadig større andel av totalkostnaden for vedkommende system. Dermed vokser kostnaden per enhet voldsomt når antallet blir lite nok. Dette er i dag situasjonen for en stadig større del av forsvarsstrukturens omtrent 30 ulike hovedvåpensystemer og plattformer. Konsekvensen er med andre ord at dersom de nødvendige grepene ikke tas, vil vi fortsette å produsere stadig mindre kampkraft for selv et svakt stigende forsvarsbudsjett. Da vil vi om ti år ha både moderne fregatter og hypermoderne kampfly – men med et fullstendig misforhold mellom det antall vi har anskaffet og det som er bemannet, trent og innsatsklart.

Vi blir «avhengig av øyeblikkelig alliert hjelp, på flere områder, selv i situasjoner vi ønsker å håndtere nasjonalt», skriver Diesen i Dagens Næringsliv.

Hva slags situasjoner? Putins politikk gjør igjen Russland til en trussel. Terror og indre uro har meldt seg med et alvor vi knapt kan huske i fredstid. ISIS har erklært Vesten krig, og det spørs om ikke vestlige samfunn befinner seg i en glidende overgang mellom fred og krig. Ebola er en annen trussel som krever kriseplanlegging for scenarier vi knapt kan tenke oss.

Dette er trusler som folk merker og er bekymret over. I stedet velger myndighetene å inndra våpnene til heimvernssoldater. De skal ikke lenger få ha dem hjemme. Er det fordi de ikke stoler på soldatene?

Ved å fortie de store og opplagte spørsmålene som er politikkens fremste oppgave, innskrenker politikerne sitt eget handlingsrom. Slik holdt man også på i tredveårene.

Det gikk ikke så godt.