“Jeg sa jo at jeg ikke fortjente Nobels fredspris,” gliste president Obama under en pressekonferanse i Stockholm i går. En humoristisk bemerkning, en liten pause fra de uavbrutte prinsipperklæringene som karakteriserer disse dagene med forberedelse av det nå uunngåelige angrepet på Syria.

I morgen begynner G20-møtet i Russland. Etter Snowden-affæren har ikke Obama og Putin planlagt å møtes direkte, men fjerndialogen deres overdøver alt annet i det internasjonale samfunnet. De to måler sine evner med Midtøsten som arena, og bestemmer over verden på den måten.

Obama vil legge for dagen USAs kampmoral, og i løpet av noen timer fjerne enhver tvil om Vestens hegemoni i regionen. Putin vet at hans alliansepartner er blitt pinlig for ham, men han kan regne med en robust shia-koalisjon som ikke snur ryggen til ham før han selv forlater dem. I disse timene vurderer Putin hvor hardt den russiske bjørnelabben kan ramme, tatt i betraktning hvor lite presentable hans allierte er: Assad, Hizbollah-lederen Nasrallah, og Khamenei, ayatollahen som dominerer Iran. Han holder kortene til brystet, og lager en liten åpning for den amerikanske presidenten.

I går gjentok Obama at «verden må gripe inn». Han regner det som sikkert at Assad har brukt kjemiske våpen, og insisterer på at «FNs holdning til militæraksjonen ikke kan være en unnskyldning for ikke å gjøre noenting». Han utfordrer verden: «Hvis vi synes massakrer på uskyldige er over streken, hva skal vi gjøre med det?» I Washington gjør ministrene hans – Kerry, Hagel og Dempsey – så godt de kan for å overbevise Kongressen. Kerry forsvarer presidentens stillingtagen, og spør nesten med tårer i øynene: «Ville dere beholde deres gode samvittighet dersom Assad gasset sin egen befolkning nok en gang på grunn av USAs passivitet?»

Dette er nå blitt et spørsmål om moralsk overlevelse. Obama forklarer at det ikke er han som har satt den mye omtalte «røde linjen», men verdenssamfunnet, at dette er en æressak for ham. Og med styrke minner han om at det er han som avgjør, ikke Kongressen, selv om han ber om dens støtte.

Putin, med sin sedvanlige mine av skrythals og steinansikt på samme tid, inntar formalistens rolle, idet man forstår at han ikke vet hva han skal gjøre. Jada, han er mer enn rede til å støtte militæraksjonen mot Syria, så lenge den støttes av FN og hvis det finnes beviser som fjerner «enhver tvil» om at Assad har brukt kjemiske våpen. Men alle vet at FN ikke har kunnet stemme mot Assad i to år på grunn av den samme Putins veto. Enda det var velkjent at hundre tusen mennesker var døde, samt hvordan det var skjedd. Men Putin forklarte tidlig hvor han stod: Assad har aldri brukt kjemiske våpen, uten bevis ville det være tale om egenmektig aggresjon, et uakseptabelt påskudd.

Så hva vil Putin gjøre hvis Obama angriper? På forsiktig vis har han informert om at leveransen av S300-raketter til Assad holdes tilbake. Hvis et angrep skulle finne sted, la han til, «har vi våre egne tanker om hva vi vil gjøre og hvordan».

Men vet han virkelig det? Putin har sendt et digert krigsskip i retning det østlige Middelhavet, hvor det også befinner seg amerikanske skip. En markering av sin tunge tilstedeværelse som sjømakt. Den adgangen til russisk innflytelse over Midtøsten går delvis gjennom marinebasen i Tartus, Assads maktsentrum ved kysten.

I øyeblikket veier Putin den politiske fordelen ved striden mot Obama, som gir ham oppslutning hjemme og får ham til å se ut som en likemann, opp mot situasjonens ekstreme alvor. Hvor langt kan Russland egentlig binde seg til den syrisk-iranske fronten, som arbeider med å skaffe seg en atombombe som er farlig for landet selv også? Og vil Obama i det minste etterstrebe russisk nøytralitet? Neste episode går under G20-møtet.

Opprinnelig i Il Giornale 5. september 2013.