Mer enn 600.000 personer i yrkesaktiv alder jobber ikke, mottakerne av uføretrygd og avklaringspenger er tredoblet siden 1980 og antallet unge under 30 år i denne gruppen har økt med 20 prosent på fem år. Samtidig er ordet ”moral” fraværende i regjeringens nye melding om Norges fremtidsutsikter, konstaterer Christian Skaug i en artikkel her på document.no.

Påpekningen er betimelig. For det er ikke så lenge siden en ung, oppegående mann skrev en kronikk i Dagbladet der han erklærte at han foretrakk å ”nave” (kåret av Språkrådet til årets nyord 2012), mens han ventet på at noen skulle oppdage talentet hans. I Danmark har Dovne Robert blitt rikskjendis for en tilsvarende holdning; han går heller på ledighetstrygd enn å ta et lavtlønnet arbeid.

Nå som kristendommen mer eller mindre er borte, bekjenner vi oss til velferdsstaten. Historier som de ovenfor nevnte vitner da også om at vår velferdstenkning har nådd et utviklingstrinn der borgerne ikke lenger trenger jobbe for føden – Slaraffenland er liksom i ferd med å bli virkelighet. For offentlige saksbehandlere beskjeftiger seg som kjent ikke med din personlighet. De er opptatt av hvorvidt du oppfyller materielle vilkår som gjør at du kvalifiserer til en universell pengeytelse. Sagt med andre ord: Du har selvsagt rett til penger selv om du ikke gidder jobbe.

Het Luilekkerland («Slaraffenland»), malt av Pieter Bruegel den eldre i 1567, viser en doven soldat, bonde og kjøpmann i et paradisliknende fantasirike der takene er dekket av paier, skyene er av grøt og ferdig stekte griser løper med kniver i kjøttet. Fra Wikipedia.

Et stykke på vei har sosialdemokratiet opphevet 1. Moseboks befaling om at menneskene skal spise sitt brød med svette i ansiktet. Gammeltestamentlig erfaring er erstattet med en ideologiproduksjon som forteller at den moderne velferdsstaten er den rettferdige. Som sosiolog og journalist Arnt Folgerø tidligere har påpekt, forklares for eksempel ungdomsledighet og uføretrygd her med psykiske og sosiale problemer. Du bør altså ikke tro at mottak av ymse sosialstønader også kan ha noe med makelighet å gjøre.

Når økte offentlige utgifter kan forklares med omstendigheter utenfor sosialklientens kontroll, ligger det i kortene at det heller ikke blir så kontroversielt å utvide velferdsstaten.  Også de som egentlig ikke lider noen nød skal omfattes. Finansavisen skriver for eksempel 11. februar i år om at 4 av 10 videregående-elever i dag mottar sosialstønad under navnet ”stipend”.

Så lenge pengene strømmer inn i statskassa fungerer dette opplegget utmerket. Kanskje forklarer det også den optimisme som i følge Skaug preger regjeringens perspektivmelding. Det som imidlertid kan bli ødeleggende for vår ”stræben efter social harmoni, sød muzak og ideologisk enighed”, for å låne den danske samfunnsdebattanten Mikael Jalvings formulering, er at enda flere tenker at det ikke lenger lønner seg å ta ansvar for sin egen skjebne og at det å tjene til livets opphold ikke er noe mål i seg selv. Skjer det, knekker systemet sammen.

Denne bekymringen hviler på et annet grunnlag enn det rent politiske. Som Jalving påpeker, forutsetter de skandinaviske velferdsstatene borgernes evne til selvbegrensning – en dyd som ligger utenfor byråkratenes kontroll. I et samfunn der man stadig foretrekker å snakke om rettigheter fremfor plikter, vil borgernes hemninger forsvinne i takt med nye velferdsordninger og utvidede klientgrupper. Velferdsstaten blir sin egen verste fiende.

Påstanden er at regjeringens problemer med å få en begrenset gruppe mennesker til å underholde stadig flere også består av et ideologisk dilemma som ikke lar seg løse gjennom vanlige byråkratiske virkemidler. Perspektivmeldingen 2013 vurderer naturlig nok ikke de problematiske sidene av den ideologi meldingen selv springer ut av. Regjeringens avsluttende bemerkning til Stortinget – ”Det er viktig å handle i tide” – bærer imidlertid på et dypere alvor enn hva meldingen, hvis navn betyr ”se gjennom, se tydelig”, makter å gi uttrykk for.