Nytt

Dagsavisen offentliggjør i dag en meget viktig artikkel om kulturforskjeller mellom dem som gir og mottar omsorgstjenester av hjemmesykepleien i Oslo. Artikkelen bygger på en doktorgrad som stipendiat Jonas Debesay i dag avlegger ved Høyskolen i Oslo og Akershus, med en avhandling kalt «Omsorgens grenser. En studie av hjemmesykepleieres rammebetingelser for pleie av og omsorg for etniske minoritetspasienter».

Det viser seg altså at hjemmesykepleiere føler seg usikre når de er på besøk hos brukere med minoritetsbakgrunn, og det i en slik grad at det går utover arbeidet. Usikkerheten skyldes dels språkbarrierer, og dreier seg uansett om hvilke koder for oppførsel som er de rette, enten i forskjellige situasjoner eller generelt f.eks. mellom kjønnene, som graden av fysisk kontakt eller hvordan man skal gå kledd.

Debesay finner at det hele får konsekvenser på det menneskelige planet:

Han har funnet ut at kulturkrasjen rammer arbeidskvaliteten.

– Det gjør at enkelte får en distanseringsstrategi der de konsentrerer seg om de tekniske oppgavene framfor å bygge en relasjon, sier forskeren.

Men de kulturelle utfordringene kommer også pasientene til gode, mener han.

– Andre strekker seg mye lenger fordi de ikke vil framstå som diskriminerende. De unngår å se på klokka og tar av seg sko og jakke, slik at brukerne skal føle at de har god tid, selv om de ikke har det. Emosjonelt arbeid, kaller jeg dette. Men dessverre fokuserer samfunnet heller på en sprøyte her, et kateter her, et sårstell her, mens et smil er lite verdsatt.

Mangel på høyt kvalifisert personale er et problem som aksentueres av kulturforskjellene:

– Dårlig tid, lite kompetanse og kommunikasjonssvikt kan oppleves som et kulturelt problem og ikke et strukturelt problem. Innvandrerne blir deretter upopulære pasienter og blir først og fremst oppfattet som innvandrere og ikke pasienter.

Den nye generasjonen akademikere tar opp delikate temaer fra den nye virkeligheten som den gamle ikke var like ivrig til å røre, og betegnende nok er det heller ikke museumsvoktere som har løftet denne doktoravhandlingen frem i avisen.

For veien er kort til å spørre seg om det går mot en etnisk eller kanskje snarere kulturelt inndelt eldreomsorg. Foretrekker de fleste å pleie, eller pleies av, sine egne? I så fall kan man trekke en linje fra skolestua til livets aften som ikke peker i retning av det «nye vi».

Kulturkrasj gir vansker for sykepleiere