Jon Hustad og Elin Ørjasæter hadde igår premiere på sitt halvtime lange program Harde Fakta, 22.45 på TV 2. På alvor og som gimmick blir serien annonsert som det eneste ikke-venstrevridde på norsk TV. Det er ikke langt fra sannheten.

Vidar Kvalshaug henretter Hustad i Aftenposten, og det er med så dårlig skjult malice at effekten slår tilbake på ham selv. Det var en god del å kritisere første program for, men det er ikke det Kvalshaug gjør. Han er ute etter å ta Hustad.

Aftenpostens desk må ha frydet seg: Totalhavari for høyrevridd TV.

Så smålig, selvopptatt og hevngjerrig er mediokratiet. Enhver som våger å utfordre systemet skal hogges ned. Det tyder på dårlig selvtillit, og fremfor alt: dårlig situasjonsfornemmelse.

Hustads pene og pyntlige program er flere år for sent. Det er ved å skje et stemningsskifte i opinionen. Vi hadde trengt både en høyreorientert avis og et hardtslående TV-program. Men så lenge staten fyller medienes lommer med pressestøtte og lisenspenger utsettes systembruddet. Det største en ny blå regjering kan gjøre for ytringsfriheten er å fjerne pressestøtten. NRK-lisensen vil det ta lenger tid å avskaffe, men også det vil tvinge seg frem. Norske lesere vet ikke lenger hva en variert presse vil si.

Det demonstrerer Kvalshaug med sine sure oppstøt.

Resultatet av det norske mediokratiets ensidighet er at norske lesere og beslutningstakere ikke lenger forstår hva som foregår ute i verden. Selv ikke i land vi står nær. Mitt Romney fremstilles som uspiselig, han er rik og tenker bare på sine egne. Han er dum, mann og hvit. Paul Ryan er en hauk. De fortjener å tape. Hvis de vinner bør Norge distansere seg fra USA, foreslo SVs Snorre Valen. Han sier bare høyt det som er den logiske konsekvens av norsk mediokratis verdensbilde.

Men så leser vi Alan Hunt i Herald Tribune, som sier at det til høsten høyst vil være igjen tre moderate republikanere i Senatet. Ved neste valg spår Hunt, kommer Tea Party bevegelsen til å rule konventet. Det blir de som bestemmer nominasjonen.

Hunt er ikke på parti med Tea Party. Langt ifra. Han er representant for establishment. Men han vet hva som foregår, han forsøker ikke å skjule det eller lure seg selv.

I Norge forsøker mediene å lure både seg selv og kundene. Resultatet blir et samfunn med store spenninger, for selvfølgelig er noen av drivkreftene som utløste Tea Party også til stede i Norge.

Hvis man skal overføre det på økonomi: Velferdsstaten er ikke bærekraftig med dagens politikk. I Norge jubler man over nye store oljefunn som gjør at man kan finansiere en ikke bærekraftig politikk noen år til. Er det en blessing eller forbannelse?

Det er disse problemstillingene Hustad vil gripe fatt i.

La gå at formen ikke var helt heldig. Det var for mye gammel-TV. Men jeg innbiller meg at det er TV2s problem. De har ikke turt å slippe Hustad og Ørjasæter løs.

Programmet må bli mye råere hvis det skal engasjere. En halvtime er kort tid. Den må bygges opp dramaturgisk, mot et klimaks. Det var det Harald Eia var flink til i Hjernevask. Skal man rive masken av makten og man er liten, må man være smart. Hvis de får kontrollere og være med på premissene blir det hele et gjesp. Man kan ikke overlate regien til Hustads arroganse, som ikke er så stor, det ligger en del usikkerhet bak.

Ideen om TEK10 var god – å ta for seg de nye forskriftene for husbygging som krever tre lags glass, 30 cm tykke innervegger, bad til rullestol, og terskelløse rom. Hustad glemte å nevne ventilasjonsanlegg, at husene er hermetisk lukket. Han fikk tak i statssekretæren fra Senterpartiet, Dag-Henrik Sandbakken, som har ansvaret. Han forsvarte systemet med iveren til en troende. Samtalen mellom ham og Hustad ble bare forpostfektninger. Men Sandbakken viste den religiøse troen som ligger bak tiltakene. Det er kommet inn et utopisk element i miljø og holdningstiltak. Der man tidligere ville realisere likhet og fordeling er man nå opptatt av å forme et miljøvennlig samfunn, og det innebærer en vesentlig dose tvang. Samfunnsplanleggerne/formynderne er i liten grad villig til å diskutere premissene. Her må det Eia-metoder til. Disse folkene avslører seg ikke selv, uten en viss form for brutalitet. Det holder ikke med en fem minutters samtale i studio.

En slik boring krever en viss tid, for at seeren skal følge med. Målet er ikke å mobilisere vrede, men avdekke. Norge er blitt et samfunn hvor nye «føringer» legges til grunn, under dekke av troskyldige navn som klima og miljø, antirasisme etc. På et område som bioteknologi og kunstig befruktning og ekteskap er man ved å bryte med århundrelange tradisjoner. En ny lov fraviker det biologiske prinsipp i saker der barn er plassert i fosterhjem. Det skjer ikke ved pragmatisk avveining, men ut fra ideologi. Dette er dramatiske omlegginger, og det skjer nesten uten debatt.

Hustad og Ørjasæter burde hatt 40 minutter og de burde hatt et fast program. Ole Martin Ihle, Halvor Fosli og Christopher Rødsten må bli mye slemmere.

En kritisk gruppe lesere/seere er ved å miste interessen for norske medier.