Fordommer og fremmedfrykt er et mye brukt uttrykk når man er kritisk til mennesker med innvandringsbakgrunn. Fakta skal brukes for å bekjempe frykt kunne vi nylig lese i en kommentar fra Mala Wang-Naveen som omhandlet integrering.

I et slags faktavelde, ble dermed konferansens første dag et eksempel på en motmakt i seg selv, og illustrerte hvordan frykt alltid må bekjempes med fakta.

Det er etterhvert stadig flere som er kritiske til utviklingen, spesielt i Oslo, og dette handler ikke om fordommer, men erfaringer. En del erfaringer skaper frykt. Fakta som prøver å ufarligjøre det folk opplever som truende i hverdagen hjelper lite på situasjonen.

Anne Viken setter klare og sterke ord på hvordan hun opplever utviklingen gjennom et ti-år i Oslo. Hun har skrevet en artikkel i Morgenbladet.

Eg budde i Oslo frå 2001 til 2010. Siste tre åra ved Birkelunden på Grünerløkka. Da eg kom til Oslo gjekk eg i byen uten å tenke meg om. Siste tida kunne eg ikkje gå aleine heim frå Torggata til løkka. Eg måtte ha følge eller ta taxi.

Langs gata stod det eg antar var dealere, mørke menn, innvandrarar. Det var aldri kvite menn som gjekk ein meter bak meg heile vegen til løkka. Dei var farga og dei snakka dårleg norsk. Dei fulgte meg på sida, tett bak eller på andre sida av gata. Eg måtte stoppe og vente på andre som skulle same veg, folk eg ikkje kjente, og slå følge med desse.

Det var ubehagelig. Gjekk eg oppover gata, kom dei kryssande frå andre sida. Om eg ikkje snakka når dei snakka til meg, fortsatte dei å mase. Om eg svarte, fulgte dei etter. Eg har blitt fotfulgt frå Torggata til Birkelunden fleire gonger. Anten tett på, eller på andre sida av gata. Sjølv når eg har hatt følge, har eg blitt fotfulgt.

Etterkvart våga eg ikkje gå aleine heim.

Når det føles skummelt å gå utendørs, så skulle man tro at taxi kunne være et alternativ. I Oslo er ikke taxi nødvendigvis noe alternativ.

Det er ille at Oslo skal ha blitt ein by der kvinner ikkje kan føle seg trygge.

Eit alternativ er taxi, men heller ikkje taxi er trygt. Taxiar som ikkje stoppar, som køyrer forbi dit du skal, taxisjåførar som går amok om du ikkje vil betale svart og så vidare. Taxisjåførar som blir rasande om dei ikkje får nummeret ditt. Og kven er desse sjåførane? Jo, dei snakkar med aksent. Trenden er klinkande klar. Det må vere lov å fortelle om sine erfaringar utan å bli kalla for rasist.

Eg måtte hoppe ut av ein taxi på Bislett midt på natta. Det var ein mørkhuda sjåfør. Han var rasande og trua meg fordi eg hadde sagt feil gatenummer og no forsøkte rette det opp. Han nekta å køyre meg til det nye nummeret, og vende bilen i eit kryss.

Anne Viken påpeker også noe som mange lar seg forundre over. Hvorfor skal det gjøres et poeng av at de fleste voldtekter ikke skjer i gatene?

Når ein diskuterer overfallsvoldtekter som problem, treng ein ikkje vise til at dei fleste voldtekter skjer i heimen. Det er avsporing. Det er ikkje voldtekter i heimen som gjer Oslos gater farlege. Det er overfallsvoldtektene.

Men som Mala Wang-Naveen rapporterer i sin kommentar. Det er folk som mener at majoriteten også må la seg integrere inn i minoritetenes kultur. Det at kvinner ikke skal kunne bevege seg fritt ute, ser mest ut som tilpasning til enkelte minoriteters kultur.

Den britiske kommentatoren Yasmin Alibhai-Brown og Barnes er enig at dette er feil fokus. Majoritetene må tross alt la seg integrere de også, inn i minoritetsmiljøene. Hvorfor skjer ikke dette? Filosofiprofessoren og Lord Bhikhu Parekh forsøkte i sitt bidrag torsdag å vise oss det historiske bakteppet for Europas fremmedfrykt. Historien har nemlig flere eksempler på hvordan brudd med våre normer, skaper panikk. Nasjonalstaten, sa Parekh, krever en forståelse av hva som definerer oss. Europeiske land har ingen erfaring med å være multireligiøse nasjoner, bare kristne (også her rotes verdiene sammen med greske og romerske).

Fordommer og fremmedfrykt, eller erfaring?

http://www.morgenbladet.no/article/20111104/ODEBATT/111109995

http://www.aftenposten.no/meninger/Hva-er-fakta-hva-er-myter-6683195.html