Nytt

Debatten i de «frigjorte» arabiske landene går ikke lenger like mye mellom sekulære og islamister, som mellom islamister: hvor mye islam skal prege samfunnets innretning?

New York Times forsøker å gi et inntrykk av at dette er en ny æra, og anvender ordet post-islamisme, med henvisning til Tyrkia. Men Tyrkia er ikke hva New York Times hevder. Recep Tayyip Erdogans styre liker ikke å bli motsagt og kritisert, og foretar en langsom islamisering. At strengere islamister i Egypt og Tunisia kritiserer Tyrkia for å tolerere for mye, betyr ikke at ikke Tyrkia islamiseres.

Denne kamp innenfor islam og vestlige liberales ønske om å tro på forenligheten mellom demokrati og islam, gjør mulighetene for forvirring store.

Men så lenge islam setter rammene for debatten, vil man ikke kunne skape et demokrati der alle deltar. Det vil uvegerlig være et demokrati for muslimer, og uten korrektiv fra ikke-muslimer, vil oksygenet langsomt tappes fra det offentlige rom.

In Turkey and Tunisia, culturally conservative parties founded on Islamic principles are rejecting the name “Islamist” to stake out what they see as a more democratic and tolerant vision.

In Egypt, a similar impulse has begun to fracture the Muslim Brotherhood as a growing number of politicians and parties argue for a model inspired by Turkey, where a party with roots in political Islam has thrived in a once-adamantly secular system. Some contend that the absolute monarchy of puritanical Saudi Arabia in fact violates Islamic law.

A backlash has ensued, as well, as traditionalists have flirted with timeworn Islamist ideas like imposing interest-free banking and obligatory religious taxes and censoring irreligious discourse.

The debates are deep enough that many in the region believe that the most important struggles may no longer occur between Islamists and secularists, but rather among the Islamists themselves, pitting the more puritanical against the more liberal.

“That’s the struggle of the future,” said Azzam Tamimi, a scholar and the author of a biography of a Tunisian Islamist, Rachid Ghannouchi, whose party, Ennahda, is expected to dominate elections next month to choose an assembly to draft a constitution. “The real struggle of the future will be about who is capable of fulfilling the desires of a devout public. It’s going to be about who is Islamist and who is more Islamist, rather than about the secularists and the Islamists.”

Dette er ganske skremmende perspektiver: den virkelige kampen foregår ikke lenger mellom sekulære og islamister, men dreier seg om grader av islamisering.

Men New York Times` Anthony Shadid og David D. Kirkpatrick får seg ikke til å formulere det så skarpt. De bruker uttrykket post-islamistisk og nevner Erdogan som eksempel. Begrepsforvirringen blir stor.

Det er et islamistisk verdensbilde journalistene skildrer: islamistene føler seg hjemme i samme univers, enten de er fra Tyrkia, Egypt eller Tunis.

“They feel at home with each other,” said Cengiz Candar, an Arabic-speaking Turkish columnist. “It’s similar terms of reference, and they can easily communicate with them.”

Fordi dette er en debatt som utspiller seg innenfor islamistenes rekker, skyves ikke-muslimer i bakgrunnen. Betyr ikke demokrati flertallsstyre? I så fall er det vel rett og rimelig at flertallet bestemmer. Minoritetene har vanskelig for å komme til orde.

På en mer ytterliggående fløy har salafistene dukket opp og krever strengere etterfølgelse av religionen.

Indeed, Mr. Tamimi, the scholar, argued that some mainstream groups like the Brotherhood, were feeling the tug of their increasingly assertive conservative constituencies, which still relentlessly call for censorship and interest-free banking.

“Is democracy the voice of the majority?” asked Mohammed Nadi, a 26-year-old student at a recent Salafist protest in Cairo. “We as Islamists are the majority. Why do they want to impose on us the views of the minorities — the liberals and the secularists? That’s all I want to know.”

Activists in Arab World Vie to Define Islamic State