Hans Rustad Barnebokforfatter Hans Sande har skrevet en bok om Palestina-konflikten som setter israelske soldater i et svært dårlig lys.
Ambassaden har reagert og skrevet til UD. Forfatteren står ved boka, det gjør også forlaget og Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere.
Selvsagt gjør de det. Dette er forestillinger som gjentas i norske medier hver eneste dag. Fordi de her presenteres i en barnebok blir de ekstra synlige. Det skyldes formen.
Sande skrev boken fordi han er engasjert.
– Målet var at eg måtte få gi uttrykk for min frustrasjon og fortviling over kor håplaus situasjonen for palestinarane er. Og difor var det eit naturleg tema for meg, seier Sande.
Når redaktøren sier boken er balansert bekrefter han nettopp at dette er mainstreamtankestoff i dagens Norge. Israelerne er onde.
Redaktør for boka, Geir Nummedal i Cappelen Damm, meiner boka er balansert.
– For nokon grupperingar vil denne boka vere vanskeleg å svelgje, det skjønte vi. Men det er ikkje ei einsidig framstilling av eit land, slik vi i forlaget les det. Det meiner også konsulentane våre, seier Nummedal, som er stolt av boka.
Mest oppsiktsvekkende er uttalelsen til Bjørn Ingvaldsen.
Leder for Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Bjørn Ingvaldsen, ser ikke noe problem ved Sandes bok.
Ved å sammenligne Palestina-konflikten med incest og vold får han sagt noe om hvordan han oppfatter konflikten: som en kamp mellom det gode og onde, hvor en part er ond, den andre er god. Slik blandes rett/urett sammen med ond/god.
Ingvaldsen trekker av en eller annen merkelig grunn også inn bibelfortellinger for barn. De er også forenklet. Men hva har dette med Palestina-konflikten å gjøre? Man får inntrykk av at det er av de ting som irriterer Ingvaldsen. Han liker ikke de kristne. «De driver propaganda, så hvorfor ikke vi?»
Til sist viser han sitt supremasistiske ansikt og skal fortelle Israel om hva som er moralsk riktig i deres land. Ingvaldsen vet best.
– I de fleste barnebøker er det noen som er uenige. Det går ikke an å forklare en konflikt uten å ta stilling til den. Barnebøker kan ikke bare handle om koselige ting. Vanskelige temaer også som incest og vold skal kunne tas opp.
Han trekker parallellen til illustrerte bibelutgaver som også er en måte å illustrere og forenkle historier på. Man trekker ut noen svært få poeng og lager en historie som skal forstås av barn.
– Forstår du likevel at den israelske ambassade reagerer på at man presser voksnes synspunkt ned på barn?
– Nei, for det gjør man jo i all litteratur. Den Israelske ambassade forfekter ett bestemt syn, nemlig den jødiske. Israel er et land som består av både jøder og palestinere. Noe de lett hopper over. Her velger de selv bare én side. Der de beskylder andre for å være diskriminerende, diskriminerer de selv.
Innebygget i disse holdningene ligger en god dose rasisme, etter dagens offisielle jargong.
Man sier her at «dette mener vi, det har vi ment hele tiden, og barn må også få vite det». Det er rene ord for pengene. Jøder er igjen Prügelknabe.
