Undertegnede er på ingen måte noen motstander av flerkulturelle samfunn. Samtidig regner jeg meg for å være såpass realistisk at jeg ikke bærer på naive forestillinger om at et flerkulturelt samfunn bestandig er problemfritt.

USA kan fremholdes som et lysende eksempel på at et flerkulturelt samfunn kan fungere i den vestlig- demokratiske verden. Jeg betrakter det som litt av en historisk bragd at den afro-amerikanske del av den amerikanske befolkningen i sin tid maktet å samle seg om en så heroisk (og sann kristen!) skikkelse som Dr. Martin Luther King, og at man dermed klarte å få til en bortimot ublodig positiv omveltning i det amerikanske samfunnet.

Europa kan vanskelig sammenlignes med USA. Jeg vil anta at de aller flest amerikanere som reiser til andre strøk i verden, først og fremst presenterer seg som amerikanere – og kun dernest som hjemmehørende i California eller Massachusetts eller Ohio eller New York, etc. etc.

En tysker, eller franskmann, eller brite – – – ( eller nordmann) vil ikke først og fremst presentere seg som «europeer», men som borger av den spesifikke europeiske nasjonen han/hun kommer fra.

Kulturforskjellene mellom Europas nasjoner bunner i hundrevis – for ikke å si tusenvis – av oppsamlet historie og tradisjoner, noe man ikke i de høyloftete politiske parnasser kan «utviske» med noen politiske pennestrøk. Det går ikke!

Det er da heller ikke i de høyloftete politiske parnassene at det virkelige livet leves, det leves på grunnplanet i ethvert samfunn. Og det er på grunnplanet i samfunnet at voksende forståelse mellom forskjellige kulturer kan vokse fram.

Personlig støtter jeg enhver seriøs samtalegruppe mellom personer fra forskjellige kulturer, som kan betinge at man lærer seg å respektere forskjellene. Jeg har adskillig mindre respekt for politiske organisasjoner som prøver å tvinge fram en lapskaus av «kulturblanding» som egentlig ingen er tjent med!

I Norge har man etter min mening fått en slags ny «overklasse» bestående av politikere, akademikere, pressefolk, «kulturvitere» m.v. som oppfatter seg selv å ha en «makt over folket» som de i virkeligheten ikke har – og heller aldri vil få! En nærmest samstemt kringkasting og presse løper denne «overklassens» ærender ( bl.a. er man jo avhengig av pressestøtte) og prøver å legge lokk på på konstruktive debatter om kulturforskjeller, integreringsproblemer, høye rater av kriminalitet blant innvandreregrupper m.v. Dette avstedkommer en slags «folkesensur» som er ytterst farlig!

For å sette det litt på spissen. En kjent historisk norsk trubadur uttalte en gang mot slutten av sitt liv: «Nå kan man snart ikke lenger slippe en eneste personlig fjert her i dette landet, uten å måtte ringe til et eller annet departement for å forhøre seg om hvilken toneart den skal gå i.» Det er m.a.o. duket for adskillige konflikter i et samfunn der alt skal gjøres til politikk! Det blir «trykk-koker»-stemninger av slikt, noe som igjen dessverre åpner for ekstremistiske polariseringer på yttersidene av den «politiske aksen.»

Personlig er jeg glad for at kansler Merkel her i Tyskland ´kom med sin uttalelse om at «multikulturalismen i Europa har vært mislykket.» Jeg tolker denne uttalelsen som en advarsel – ikke som noen forskrudd idè om å «avvikle» de flerkulturelle samfunn som allerede består i Europa. Det Merkel mener, er at «multikultur» ikke kan tvinges fram utelukkende med politiske vedtak, et flerkulturelt samfunn må få vokse seg fram på de plan der det virkelige livet foregår, det kan ikke dikteres av politikere. På dette punktet er jeg grunnleggende enig med den tyske kansler. Norske T. Jaglands offentlige » neserynkning» over Merkels uttalelse tror jeg Merkel tillegger den grad av «betydning» hun ville tillegge tilsvarende «neserynkninger» fra en hvilken som helst politiker i Liechtenstein.

Köln, Tyskland, 09.08.2011
Arvid Genius