Hvis man lytter til norske journalister og eksperter, skyldes vandaliseringen, brannene og plyndringen klasseskiller og neglisjering av de de fattige.

Derfor blir statsminister David Cameron anklaget for å provosere med sin språkbruk. Perspektivet man anlegger er demonstrantenes/vandalenes: Herjingene er beklagelige, men forståelige.

Theodore Dalrymple er et pseudonym for Anthony Daniels. Han er lege og har arbeidet i fattige områder i Birmingham og i fengsler. Dalrymple er en skarp kritiker av det han kaller «the toxic cult of sentimentality» som han mener gjennomsyrer det moderne samfunn. Den gir en stor klasse mennesker grunn til å tro at de kan nyte uten å yte.

Det spesielle med denne situasjonen er at den politiske klassen og den intellektuelle er enige om at det skal være slik: De bestyrker oppfatningen om at folk kan nyte uten å yte. Man skulle tro de ville se trusselen dette utgjør mot samfunnets produktivitet og overskudd, og dermed på lengre sikt også den politiske elitens egen posisjon. Men overbevisningen om hva som utgjør «godhet», stikker så dypt at eliten ikke er i stand til å se sammenhengen.

Derfor oppstår en merkelig dobbeltkommunikasjon når vanlige mennesker sitter foran TV-apparatene og ser mobben herje og brenne, og ankermannen/kvinnen bruker utstuderte uttrykk for å bortforklare det alle ser.

Journalister synes ikke å ha forstått at mange har oppdaget det kodede språket og ikke lenger lar seg påvirke av den offisielle versjonen.

Dalrymple har vært svært nær på de menneskene som nå går amok. Men det som nå skjer står skrevet i ansiktene deres. Dalrymple er mer overrasket over at det ikke har skjedd før. Hvorfor har ingen andre sett det?

Three men were run over and killed as they tried to protect their property in the very area of Birmingham in which I used to work, and through which I walked daily; the large town that I live near when I’m in England has also seen rioting. Only someone who never looked around him and never drew any conclusions from the faces and manner of the young men he saw would have been surprised.

Opprøret er kulminasjonen på velferdsstatens ideologi om retten til å nyte uten å yte. Det er en ideologi folk ikke bare blir foret med fra de er små, de ser det også i praksis hver eneste dag: man får, blir underholdt, og blir avhengig.

The riots are the apotheosis of the welfare state and popular culture in their British form. A population thinks (because it has often been told so by intellectuals and the political class) that it is entitled to a high standard of consumption, irrespective of its personal efforts; and therefore it regards the fact that it does not receive that high standard, by comparison with the rest of society, as a sign of injustice. It believes itself deprived (because it has often been told so by intellectuals and the political class), even though each member of it has received an education costing $80,000, toward which neither he nor—quite likely—any member of his family has made much of a contribution; indeed, he may well have lived his entire life at others’ expense, such that every mouthful of food he has ever eaten, every shirt he has ever worn, every television he has ever watched, has been provided by others. Even if he were to recognize this, he would not be grateful, for dependency does not promote gratitude. On the contrary, he would simply feel that the subventions were not sufficient to allow him to live as he would have liked.

At the same time, his expensive education will have equipped him for nothing. His labor, even supposing that he were inclined to work, would not be worth its cost to any employer—partly because of the social charges necessary to keep others such as he in a state of permanent idleness, and partly because of his own characteristics. And so unskilled labor is performed in England by foreigners, while an indigenous class of permanently unemployed is subsidized.

En del av velferdsstens ideologi er nedbygging av statens voldsmakt. Politiet har begrensede midler å sette inn. Selv vannkanoner var for sterkt selv om opptøyene antok karakter av en oppstand og hele kvartaler brant. Politiet sier de hadde fått beskjed om å ligge lavt og ikke gå aktivt ut. Men hvordan kveler man et opprør uten å være aktiv?

Å holde kontrollen i de flerkulturelle byene er en umulig oppgave. Det vil forekomme at politiet vil måtte ty til skarpe metoder for å anholde farlige personer. Ellers vil politiet nekte å gjøre jobben. I dette tilfelle ble en kriminell drept. Mediene er straks frempå med å mistenkeliggjøre politiet og fremheve at han var firebarnsfar og hva familien hans sier om ham.

Rene ulykker utløser også opptøyer. I Frankrike var det politijakt på tyver, og kollisjon med en politibil som utløste to voldsomme voldsbølger. Hvordan skal politiet gjør jobben uten at slike hendelser inntreffer? I mange områder i europeiske byer går politiet ugjerne inn. Mediene fortier at det er oppstått områder der lov og rett ikke gjelder, og de vil ved enhver anledning mistenkeliggjøre politiets arbeid.

Tidligere var det omvendt: De store avisene og mediene forsvarte politiet av prinsipp, fordi det var en viktig del av statsmakten og samfunnsordenen. Det førte utvilsomt til at man var partisk, og at sannheten var vanskelig å få frem i visse saker. Men i løpet av noen år har mediene inntatt stikk motsatt posisjon. Nå er det politiet man er skeptisk til, eller soldater i krig. Dette er et stort kulturelt skifte som knapt diskuteres.

Dekningen av mobbens herjing i Storbritannia viser at norske medier ikke viser tegn til å gå i seg selv. Hvor mye skal til før man våger å stille mer kritiske spørsmål? Også politiet er avhengig av moral og støtte.

Finally, long experience of impunity has taught the rioters that they have nothing to fear from the law, which in England has become almost comically lax—except, that is, for the victims of crime. For the rioters, crime has become the default setting of their behavior; the surprising thing about the riots is not that they have occurred, but that they did not occur sooner and did not become chronic.

British Degeneracy on Parade
The riots should surprise no one who’s been paying attention.