Vi hører om budsjettkrise i USA, både føderalt og i delstatene. Vi hører også at USAs dager som enerådende supermakt er på hell, men vi hører lite om årsakene. Er det fordi krisesymptomene også gjelder oss selv?

Uttrykket «amerikanske tilstander» er blitt en klisjé i den politiske debatten. Med det menes griskhet, materialisme, våpen, aggresjon og uhemmet individualisme. Winner takes all. Men hva om dette er en myte skapt inne i europeeres eget hode, ut fra egne behov?

Sannheten er at offentlig sektor i USA har eksplodert og snart sysselsetter dobbelt så mange som private i mange av delstatene. Det er en av hovedgrunnene til budsjettunderskuddene. Det er samme skjeve ratio som mellom sysselsatte og pensjonister: Det er for mange «takers» og for få «givers».

Disse sensasjonelle opplysningene står i en artikkel av Stephen Moore i Wall Street Journal. De er høyst relevante også for Europa og norsk økonomi, både fordi de viser hvordan vi holder oss med stereotyper om USA, og verre: fordi det tyder på at vi ikke ønsker å vite at vår økonomi ikke er bærekraftig.

Vestlig økonomi går mot et krasj. Ikke bare fordi vi med en vag term «lever over evne», men fordi vi ikke vil ta risiko, ikke stimulerer til konkurranse, men foretrekker trygghet, og offentlig sektor er tryggheten par excellance:

Today in America there are nearly twice as many people working for the government (22.5 million) than in all of manufacturing (11.5 million). This is an almost exact reversal of the situation in 1960, when there were 15 million workers in manufacturing and 8.7 million collecting a paycheck from the government.

It gets worse. More Americans work for the government than work in construction, farming, fishing, forestry, manufacturing, mining and utilities combined. We have moved decisively from a nation of makers to a nation of takers. Nearly half of the $2.2 trillion cost of state and local governments is the $1 trillion-a-year tab for pay and benefits of state and local employees. Is it any wonder that so many states and cities cannot pay their bills?

Every state in America today except for two—Indiana and Wisconsin—has more government workers on the payroll than people manufacturing industrial goods. Consider California, which has the highest budget deficit in the history of the states. The not-so Golden State now has an incredible 2.4 million government employees—twice as many as people at work in manufacturing. New Jersey has just under two-and-a-half as many government employees as manufacturers. Florida’s ratio is more than 3 to 1. So is New York’s.

Even Michigan, at one time the auto capital of the world, and Pennsylvania, once the steel capital, have more government bureaucrats than people making things. The leaders in government hiring are Wyoming and New Mexico, which have hired more than six government workers for every manufacturing worker.

Now it is certainly true that many states have not typically been home to traditional manufacturing operations. Iowa and Nebraska are farm states, for example. But in those states, there are at least five times more government workers than farmers. West Virginia is the mining capital of the world, yet it has at least three times more government workers than miners. New York is the financial capital of the world—at least for now. That sector employs roughly 670,000 New Yorkers. That’s less than half of the state’s 1.48 million government employees.

Hvordan er det blitt sånn? Fordi byråkratier har en tendens til å vokse, og spesielt offentlige byråkratier som har politisk overordnede som ikke betaler regninger. Det er det skattebetalerne som gjør, og de bestemmer ikke. De blir ikke en gang spurt.

Et konkret eksempel: I en kommune på Øvre Romerike var det misnøye med det kommunale badet. Svømmeklubben hadde i alle år mast om en ny, moderne hall. Men kommunen hadde ikke råd. Men foran forrige kommunevalg var det noen politikere som fikk ideen: Hva om vi lånte pengene? Vi skylder jo så lite! Ja, hvorfor ikke? svarte de andre politikerne, og vips kunne man si ja til et anlegg til 80 millioner. Det er mye penger i en kommune med 20.000 innbyggere. Men så ble også det budsjettet for snaut, og nå har det vokst til 115 millioner! Kommunepolitikerne oppfører seg som mennesker med ubegrenset kreditt. Det er bare å dra kortet. Man har lenge villet ha en strandpromenade, men ikke funnet plass på budsjettet. Vips, nå har man dratt kortet. Hva gjør vel et par-tre millioner fra eller til?

Dette røper en mentalitet, en urealistisk holdning til penger. Det samme gjelder mange gode formål: ombud, rettigheter, HMS-krav, barnehavedekning, asylsøkere. Som krever stillinger og budsjetter.

Norge lever utenfor vanlige økonomiske lover på grunn av oljepengene. Men det er en farlig utsettelse og illusjon: Når gulvet brister i andre lands økonomier, vil også oljefondet rammes.

Stephen Moore sammenligner produktivitetsøkningen i privat og offentlig sektor, og da blir bildet enda verre: Økonomien har vokst pga fenomenal produktivitetsøkning. Men ikke i offentlig sektor.

Tvert om, den er blitt tilfluktsted for folk som ønsker trygghet. Det er alarmerende når unge mennesker søker seg til det offentlige for å ha et trygt livsløp, jfr. opptattheten av pensjoner. Unge mennesker snakker som om de skulle gå av med pensjon om noen få år. Vi er med et uttrykk skapt av den danske forfatteren Vita Andersen blitt «trygghetsnarkomaner».

Surveys of college graduates are finding that more and more of our top minds want to work for the government. Why? Because in recent years only government agencies have been hiring, and because the offer of near lifetime security is highly valued in these times of economic turbulence. When 23-year-olds aren’t willing to take career risks, we have a real problem on our hands. Sadly, we could end up with a generation of Americans who want to work at the Department of Motor Vehicles.

The employment trends described here are explained in part by hugely beneficial productivity improvements in such traditional industries as farming, manufacturing, financial services and telecommunications. These produce far more output per worker than in the past. The typical farmer, for example, is today at least three times more productive than in 1950.

Where are the productivity gains in government?

Stephen Moore tar for seg skolen. Norsk landbruk har doblet produksjonen siden 1990, mens antall bønder er halvert. Har man noe tilsvarende å vise til for skolen? Eller er denne sektoren unntatt fordi den driver med menneskelig utvikling?

Consider a core function of state and local governments: schools. Over the period 1970-2005, school spending per pupil, adjusted for inflation, doubled, while standardized achievement test scores were flat. Over roughly that same time period, public-school employment doubled per student, according to a study by researchers at the University of Washington. That is what economists call negative productivity.

But education is an industry where we measure performance backwards: We gauge school performance not by outputs, but by inputs. If quality falls, we say we didn’t pay teachers enough or we need smaller class sizes or newer schools. If education had undergone the same productivity revolution that manufacturing has, we would have half as many educators, smaller school budgets, and higher graduation rates and test scores.

Ressursene har økt, men resultatene har uteblitt, det gjelder også norsk skole. Hva kan det skyldes? Offentligheten har et tolerant, nedlatende forhold til skolen, som om den var en luksus man kan koste på seg, for de fleste finner jobber til syvende og sist. Men denne la skure-holdningen vil før eller senere møte veggen. Når 30 prosent på videregående slutter, er det noe mer enn et isolert sosialt problem. Knepet med å isolere problemene er inngrodd. Integreringsproblemene har allerede nådd et nivå hvor de innvirker på hele samfunnet, både økonomisk, sosialt og politisk.

Det underlige er at de problemene Stephen Moore beskriver, også gjelder Norge. Samferdsel er en sektor som er grovt vanstyrt, og Magnhild Kleppa får holde på, lenge etter at det er blitt klart at hun er totalt uegnet for jobben.

The same is true of almost all other government services. Mass transit spends more and more every year and yet a much smaller share of Americans use trains and buses today than in past decades. One way that private companies spur productivity is by firing underperforming employees and rewarding excellence. In government employment, tenure for teachers and near lifetime employment for other civil servants shields workers from this basic system of reward and punishment. It is a system that breeds mediocrity, which is what we’ve gotten.

Systemet fremmer middelmådighet. Det tør være overskriften på dagens norske samfunn, spesielt i skolen, mediene, politikk og styringsverk. Det middelmådige setter standard.

LO er en bremsekloss. Man fremmer og beskytter sekteriske interesser, jfr. overtidsbruk og deltidsarbeid.

Man vil ikke ha konkurranse i privat sektor, men bruker dette prinsippet høyst selektivt: Adecco-saken ble brukt for hva den var verdt. Men innen asylindustrien får private boltre seg sammen med statlige etater. Der er det ingen motforestillinger.

Amerikanske kommentatorer har en evne til å se ting utenfra og fortelle den bitre sannhet. Hvorfor er det nesten ingen norske som tør det?

Skriften på veggen er ganske klar: En nasjon eller sivilisasjon som velger komfort og trygghet på bekostning av konkurranse og produktivitet, vil ikke overleve.

We’ve Become a Nation of Takers, Not Makers
More Americans work for the government than in manufacturing, farming, fishing, forestry, mining and utilities combined.

En takk til Mikael Jalving som gjorde oppmerksom på denne overmåte viktige artikkelen i det han ironisk kaller «Danmarks beste avis» – WSJ.

Les også

-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂