Kommentar

Hvis revolusjonen i Egypt skal lykkes, må det økonomiske liv dereguleres. Det finnes intet fritt marked. Staten kveler alt initiativ. Kun et fritt marked kan skape de mulighetene som de unge med utdannelse krever.

Hvis disse forhåpningene kveles, kan ungdommen komme til å vende seg til islam for en løsning, og det kan bli en helt annen og voldelig revolusjon.

Guy Sorman skriver om Egypts økonomi i City Journal. Den er dominert av staten og de militære. De eier hver sin tredel. Privat sektor utgjør bare en liten del. Det finnes ikke noe eiendomsregister som gjør det mulig for folk å låne penger. Byråkratiet er korrupt. Det tar en ørkenvandring på 500 dager å skaffe tillatelse til å åpne et bakeri, og plenty av bestikkelser.

Men problemet er såkalte «vested interests». De militære sitter nå med makten, og de har store interesser i økonomien. Er de villig til å gi fra seg gullkalven? Slik er det over hele Midtøsten. De besittende klassene må være villig til å oppgi sin rolle, som er blokkerende, og åpne for et fritt marked.

The political revolution, then, is still incomplete, but the second necessary revolution —an economic one— has not even begun. This second revolution would open up the Arab economies in order to deliver growth and jobs to the now disgruntled youth. Such a revolution, from a statist economy to a free-market society, would not be easily achieved; for one thing, it would interfere with the self-interests of the military, the government bureaucracy, and ruling families all over the Arab world.

Et korrupt styre gir en korrupt økonomi. Hvordan skal man bryte ned deres interesser og måte å styre på, som er en rentenistisk modell, ikke en konkurranseutsatt, dvs. man sørger for at det ikke finnes noen som kan true ens posisjon.

In Egypt today, one-third of the economy is under state control, a legacy of the Nasser regime; another third is under control of the military, which owns factories, holiday resorts, construction companies, and banks. These two controlling sectors are well protected from competition by complicated administrative rules and de facto monopolies. The owners and controllers of these companies are more often rent-seekers than true entrepreneurs: they make for a wealthy elite but a poor nation.

Den gjenværende tredjedelen som er privat, er meget svak. Både fordi det er småskalaforretninger, og fordi regelverket er dårlig og svakt. En fri markedsøkonomi forutsetter lov og rett.

The remaining third of the Egyptian economy —mostly farming, peddling, small repair shops, and local services, along with some professionals like lawyers and medical doctors—is in private hands.

En «uformell» økonomi vil si svart, eller ikke-regulert. Den utgjør en trussel også mot moderne samfunn hvis den blir for stor. Den skaper ingen muligheter fordi den ikke innflettes i den hvite. I Egypt blir dette enda mer alvorlig fordi det heller ikke finnes et systematisk matrikkelsystem over eiendom.

But much of this private economy is informal, since its participants want to escape regulations and taxes; the private economy has no access to credit, no development capacity, and it creates few professional opportunities. Further, 92 percent of Egyptians have no legal title for their dwellings, and Egyptian law makes it all but impossible for such people to obtain credit. To open, say, a bakery, a would-be entrepreneur must endure 500 days of administrative procedures, with bureaucratic corruption involved at each step.

Sorman konkluderer:

In a nutshell, the Egyptian economy can only stagnate unless it undergoes massive deregulation and privatization.

Selv inntekter fra turistindustri, Suez-kanalen og overføringene fra USA kan være en sovepute. Ingenting kan erstatte av avregulering av økonomien. Det finnes ikke noe fritt marked, og dette gjelder hele araberverdenen. Derfor er den ikke integrert i den internasjonale økonomien. Araberlandene eksporterer råvarer, noen av dem, men det gjør dem ikke til del av moderne økonomi.

No Arab economy is integrated in the world market: at best, the Arab countries export gas, oil, and other mineral resources, with few benefits for their local economies. All Arab countries ignore the rule of law and repress private entrepreneurship if not sponsored by the ruling aristocrats, who take their cut first.

Ungdommen

Men den arabiske verden opplever det demografen Gunnar Heinsohn kaller en ungdomspukkel, dvs. befolkningen har en disproporsjonal andel unge. Det utgjør en stor politisk risiko. Revolusjonen i Egypt er det første bud om at ungdommen krever rett til en fremtid. Det er livsviktig at de gis en slik mulighet, og det kan kun skje ved å skape et fritt marked.

I Norge liker man hverken å snakke om fritt marked eller demografi. Men det er her forklaringen på revolusjonene og løsningene på dem, ligger.

All Arab societies are young, and though the youth are not always well educated, they are well-informed about the outside world, thanks to foreign television and the Internet.
The Egyptian tension between lack of economic opportunities and the aspirations of the young applies all over the Arab world. The only differences involve the level of political repression and the government’s willingness to redistribute wealth.

Lumpen-intelligentsiaen

Sorman kaller de unge for lumpen-intelligentsiaen. Literate, but desperate. Det er de som ledet revolusjonen. Parabol og internett ga dem vissheten om at fattigdom og underutvikling ikke er naturfenomener.

Such a frozen, statist economy is a no-go for the hundreds of thousands of students educated in Cairo’s and Alexandria’s large universities. Those universities generate what you might call a lumpen intelligentsia, a proletarianized population of young graduates, male and female. It’s easy to understand why these people went into the streets in Cairo (and in Tunis and Algiers): they were desperate but also literate. Revolutions are never led by workers and farmers. The universal recipe for revolutions —think of France in 1789 or China’s Tiananmen revolt in 1989— is a stagnant economy, a repressive political regime, and educated youth. In the case of Egypt, the lumpen intelligentsia is usually out of work or employed in minor bureaucratic jobs. Thousands of them unwillingly emigrate to Arab oil-producing countries, where Egyptians often become local cadres and professionals.

Rester av en tradisjon

Kan Egypt bygge på noe som kan gjenopplives? Ja, sier Sorman. Før revolusjonen i 1952 var Egypt et sekulært samfunn, med politiske partier og et borgerskap. Gamal Abdel Nasser ødela dette med sin revolusjon, sin panarabisme, sosialisme og planøkonomi.

Denne sekulære opplysningstendens fantes i de fleste arabiske land før 50-årene. Det er mulig å gjenopplive den.

It’s important to remember that before nationalism and socialism took over the Arab world, most of its nations had constitutions, political parties, a free press, and independent universities. Until the 1950s, the Arab world was a fairly free society, with a decent rule of law and a promising economy. This was disrupted by conflicts with Israel and various wars of decolonization, as Arab militaries took over in the name of socialism and nationalism in all former British and French colonies in the Arab world. New Arab leaders emerged —Egypt’s Gamal Abdel Nasser was the most charismatic— who denounced the local (and often non-Arab) bourgeoisie as traitors, rejected Western values, and turned to the Soviet Union for support. So Egypt’s impoverishment, authoritarian regime, nationalized economy, and expulsion of non-Arab minorities were rooted, not in the ancient past or in Islamic tradition, but in the contemporary ideologies of nationalism and socialism, which Nasser helped import in the 1950s. This history being quite recent, many Egyptians remember a time when their society was freer. If a pluralistic constitution were revived in Egypt, the old political organizations —like the center-right Wafd— would probably reemerge, just as old political parties were reborn in Central Europe after the 1989 post-Soviet revolution.

Betydningen av den kampen som forestår kan ikke overvurderes. Europa kan ikke ta imot overskuddet fra den arabiske verden, det kan tvert imot føre til at Europa importere Midtøstens frustrasjoner.

Det er «ungdomspukkelen» som slår inn: De kan kun sikres en fremtid ved at det skapes et fritt marked.

Dette er en kunnskap som ikke er plagsomt til stede i Norge, fordi statlig eierskap er så stort og offentlig sektor sysselsetter så mange. Vi er ikke klar over hva som virkelig skaper verdier. Slik er oljeøkonomien som dop. Kan det ha noe å gjøre med at Oljefondet investeres ut fra rentenistprinsippet, og ikke som del av en skapende økonomi? Dvs. entreprenørskap? Det kommunistiske Kina er mer kapitalistisk enn det sosialdemokratiske Norge.

Norge har en nødvendig forutsetning: et rettssamfunn. I araberverdenen mangler dette som vi tar som en selvfølge.

But let’s remember that for 30 years, free markets have proved efficient in any civilization. Economic development is always and everywhere an outcome of the rule of law, not an expression of the local culture. Property rights, the right to entrepreneurship, competition, and monetary stability can rapidly lead any nation out of mass poverty. To establish a free market takes some time, but making reforms in this direction would immediately attract investors and entrepreneurs to Egypt; neighbors like Morocco, Tunisia, and Algeria, with their huge diasporas, would also stand to gain from a reform wave. When economic freedom takes root in a poor nation, the effect is almost mechanical —an 8 to 10 percent growth rate, as we’ve seen in Brazil, India, China, and Turkey.

Hvis ikke forventningene til de unge innfris, kan massene i neste omgang vende seg mot en totalitær islamistisk løsning, og konsekvensene av det vil man helst ikke tenke på.

Egypt’s Unborn Revolution