Kommentar

Konfrontasjonen mellom utenriksminister Jonas Gahr Støre og Frp-leder Siv Jensen i Redaksjon EN ble en interessant forestilling. Midtøsten og forholdet til Hamas og Israel er plutselig blitt et politisk vannskille, med alt det innebærer av sammensausing av religion, minoritetspolitikk på hjemmebane, antisemittisme og utenrikspolitisk orientering. Nesten alt kretser rundt navet som heter Israel/Palestina.

Ett av de sterkeste argumentene Gahr Støre hadde mot Siv Jensen var at Frp ønsker å redusere bevilgningene til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA. Det er denne som holder liv i 70 prosent av befolkningen på Gaza og gir barna skolegang. Gahr Støre kunne dermed hevde at Frps politikk fremmer ekstremisme, for hvem skal palestinerne vende seg til hvis UNRWA må redusere?

Gahr Støre sa Frp var i et underlig selskap. Han hadde googlet UNRWA-kritikerne samme dag og funnet ut at det var en amerikansk stiftelse som – for orienterings skyld – hadde vært glad for at fredsforhandlingene i Kairo ikke hadde lykkes. Også USA bevilger store beløp til UNRWA. Frp var mao på bærtur.

Er dette riktig?

Først rammen: det er riktig at USA er en av hovedbidragsyterne til UNRWA. Det er slik FN-systemet fungerer: tungt, vanskelig å endre. Bedre at noen tar seg av palestinerne. Stop-gap løsninger tenderer mot å bli permanente.

Siv Jensen hevdet at UNRWA har utviklet seg til å bli en del av problemet, ikke løsningen. Det er en kjent problemstilling. FN holdt liv i hutu-flyktningene fra Rwanda i Tanzania og Kongo etter folkemordet i 1994. De holdt dermed også liv i Interhamw-militsen, som kontrollerte leirene. Moralsk meget problematisk.

Claudia Rosett har en artikkel i Forbes magazine som tar for seg fenomenet – sammenvevingen av klienter og hjelpearbeidere. Det er samme fenomen som vi ser i vårt eget samfunn: hjelpeapparatet inngår i symbiose med klientene og greier ikke distansere seg. Utlendingsdirektoratet og NAV ser ut til å være inne i en slik utvikling. Det har noe med innstillingen til menneskene som søker seg til disse institusjonene å gjøre. UDI-direktør Trygve Nordby følte seg bemyndiget til å overtrumfe kommunalminister Erna Solberg i saken om kurderne med midlertid opphold. Han visste best.

Det samme gjelder UNRWA som ser ut til å ha utviklet det samme forholdet til palestinerne. Det blir ekstra problematisk når 90 prosent av de ansatte er palestinere og hovedkvarteret ligger i Gaza. UNRWA må nødvendigvis samarbeide med og ha et godt forhold til makthaverne, dvs. Hamas.

Set up in 1949 with a temporary, three-year mandate to provide aid and jobs for Palestinian refugees, UNRWA has survived for almost 60 years, expanding its scope, budget and influence by extending refugee status to descendants of its beneficiaries.

Normal refugee aid tends to focus on finding ways to resettle displaced people and integrate them back into normal, productive lives. UNRWA, by contrast, provides the main framework for ensuring that the official population of Palestinian refugees remains a swelling source of misery and mayhem–both for their neighbors and for the Palestinians themselves.

Vanligvis forsøker FNs høykommissær for flyktninger å hjelpe flyktningene til et nytt liv. Men araberstatene har ikke ønsket at palestinerne skulle gjøre det. De vil ha dem værende som pressmiddel mot Israel. UNRWA er blitt en del av denne strukturen ved å brødfø flyktningene og gi deres etterkommere samme flyktningestatus.

From an original refugee population listed by UNRWA as some 900,000 in 1950, UNRWA now provides for a Palestinian «refugee» clientele of more than 4.6 million.

They are spread throughout camps–which physically look more like squalid towns–in Syria, Jordan, Lebanon, the West Bank and Gaza. Into this system flows an annual UNRWA budget now well above $400 million per year, doled out variously in the form of cash, goods, medical care, schooling, job-training programs and so forth.

To handle these operations, UNRWA employs more than 24,000 staffers. That’s more than any other UN agency, including the UN High Commissioner for Refugees, or UNHCR, which with some 6,300 staffers–about one-quarter the manpower of UNRWA–is responsible for all other refugees worldwide, totaling more than 11 million.

At UNRWA, more than 99% of the staff are local Palestinians. They sit at the many local levers of the UNRWA distribution machinery, which under UNRWA policy takes on the coloration of and yields to the policies of host governments–as UNRWA officials explained to U.S. lawmakers who some years ago challenged the use of anti-Israeli textbooks in UNRWA schools.

En organisasjon som blir så lokal får en sterk lokal forankring, dvs. den blir sammenvevd med myndighetene.

In today’s terrorist-run Gaza, such an approach carries exactly the kind of deadly implications now playing out–while UNRWA and other UN officials call for an end to the violence.

Originally headquartered in Beirut, UNRWA moved its main offices to Vienna after the Lebanese Civil War, then moved again in 1996 to its current headquarters in Gaza. There, it serves as a core fundraiser and rallying point for donations from around the globe, many from sovereign states.

Denne forankringen gjør at UNRWA ser verden gjennom Gaza-briller. Det som rammer palestinerne, som israelsk blokade eller straffeaksjoner, rammer også dem og deres klienter. Samtidig står FN-apparatet til deres disposisjon. De kan benytte New York og Geneve som plattform for sine uttalelser og svøpe dem i FN-legitimitet. Som kjent er ikke det lenger uproblematisk. Særlig FNs Menneskerettsråd gir FN et dårlig rykte. Men det er ikke noe nytt at FN-navnet ikke er noen beskyttelse hverken mot partiskhet eller korrupsjon.

De innvendingene Siv Jensen reiste er helt legitime. Det er heller Gahr Støre som viser en forbausende grad av identifikasjon med palestinerne og Hamas, uten å skille på de to.

Gahr Støre vil gjerne være profesjonell, men leverer et forsvar for hvorfor det er nødvendig å snakke med Hamas som ikke er så innlysende som han vil ha det til. Han vil kort og godt spille rollen som mekler og salomonisk dommer, men premissene svikter. Gahr Støre stikker under en stol at araberstatene, bortsett fra Syria, ønsker at Hamas får «a bloody nose». Så brutal er verden. Israel gjør det skitne arbeidet for Kairo, Riyadh og Amman.

Norge risikerer å havne i rollen som en som legitimerer Hamas-styret. Siv Jensen hadde helt rett da hun sa at dette markerte et historisk brudd, men tok trolig feil da hun la skylden på SV.

Den økonomiske og politiske korrupsjonen er en del av dette bildet. Det er ikke tillitsvekkende når det kommer frem i rettssaken som Baard Johannessen har anlagt mot UD at UD ikke pleide å anmelde korrupsjon i bistandssaker, før Eva Joly fikk endret praksisen i 2006/2007.

-UD har ikke hatt tradisjon for å politianmelde korrupsjonen i bistand. Straffeforfølging kom først inn med meg i 2006/2007. Nå har UD/Norad anmeldt flere saker, sier Joly til Aftenposten.

Baard Johannessen arbeidet for FNs matvareorganisasjon, FAO, i Mauritania. Et fransk storselskap Rhône-Poulenc lå an til en storkontrakt for malariamiddelet Fipronil. Johannessen kunne med sin ekspertise finne ut at det var skadelig, men fikk advarsler om å ligge unna. Han klaget og mistet jobben. Han mente UD ikke fulgte sine egne etiske kriterier. Han fikk heller ikke nye engasjement av UD.

Det er ikke spesielt overraskende at det finnes korrupsjon i bistandssystemet. Siv Jensens kritikk av UNRWA virker som en overmoden og tiltrengt korreksjon. Men Gahr Støre forsøker å diskreditere kritikken ved å vise til hvem den kommer fra.

Selv trykket han til sitt bryst leder av UNRWA som hadde vært i Oslo samme dag. Norge spiller en viktig rolle som leder av giverlandsgruppen og en stor donor til palestinerne. Både UNRWA og Norge har egeninteresse av at hjelpen fortsetter innenfor dagens system. FN-navnet gjør ikke at man er hevet over kritikk, men slik bruker Gahr Støre og regjeringen det.

Deler av FN-systemet brukes nå som våpen og plattform for angrep på Israel. Det må man åpent erkjenne. Hvis man går inn på disse kreftenes side, må man tåle kritikk. Siv Jensen kunne vært enda tydeligere på dette punkt.

Leder av UNRWA er Commissioner General Karen Koning Abuzayd, og hun står for den symbiosen som har vokst frem mellom palestinerne og FN. Med Hamas med roret, må det bli problematisk. Spørsmålet om man holder liv i Hamas må nødvendigvis dukke opp.

In a 2006 U.S. congressional briefing, Abuzayd said it was too difficult for UNRWA to run checks against terrorist watch lists because «Arab last names sound so familiar.»

This was a strange comment coming from Abuzayd, a woman who is married to a Sudanese professor, holds a degree in Islamic studies and has worked for UNRWA in Gaza since 2000, first as deputy commissioner of UNRWA and since 2005 as the top boss.

Claudia Rosett og Siv Jensen stiller høyst berettigede spørsmål, og det tjener ikke palestinernes sak at de stikkes under en stol.


Gaza Bedfellows UNRWA And Hamas

Rosetts stiftelse, Foundation for Defence of Democracies, ser ut til å dekke en ideologisk posisjon som man snart ikke finner rester av i Norge, og det er et problem for Norge. I tillegg er det amerikanske uavhengig. I Norge er alt statlig eller avhengig av statlige midler.


Går til sak mot UD