På lidelsens glødende sletter
har Abrahams ætt vandret frem,
slekt etter slekt over denne jord
som kalles menneskets hjem.

Plaget, hånet, fornedret,
jaget fra sted til sted
bar de med seg en tusenårsdrøm
om fedrenes jord og om fred.

Selv når alt ble tatt fra dem
fikk de bevart sin sjel
i lengselens veldige ørkenrop:
Israel! Israel!

Vann kan en slå av klippen
bare en eier tro,
og fedrenes land kan gro i et sinn
som næres av tårer og blod.

En hær av usynlige skygger
erobret det sten for sten
med sine bitre og brennende bønner.
Fred være med deres ben.

Fred med den loslitte vandrer
som trasker i regn og vind
og stanset beskjedent ved hvermanns dør
og sjelden fikk slippe inn.

Fred med den edle forsker,
gammel og mild og klok,
som så på sin morder med undrende blikk
og lukket igjen sin bok.

Fred med hvert navnløst offer,
med henne eller med ham.
Vi kjente dem ikke og glemmer dem aldri.
De er vår menneskeskam.

Og fred med hver drøm som bygger
det levende Israel.
Velsignet det folk som kan tåle alt
uten å miste sin sjel.

Inger Hagerup