Feature

Det iranske regimets ekstreme natur kommer til uttrykk i synet på lov og rett. Loven er det som til enhver tid passer regimet og dets behov. Rettssikkerhet finnes ikke. For en måned siden vedtok nasjonalforsamlingen loven som gir dødsstraff for å forlate islam.

A month ago, the Iranian parliament voted in favour of a draft bill, entitled «Islamic Penal Code», which would codify the death penalty for any male Iranian who leaves his Islamic faith. Women would get life imprisonment. The majority in favour of the new law was overwhelming: 196 votes for, with just seven against.

Loven bryter med de mest fundamentale internasjonale prinsipper, konvensjoner som Iran selv har sluttet seg til. Men det er et av trekkene ved totalitære stater: de ser ingen motsetning.

Imposing the death penalty for changing religion blatantly violates one of the most fundamental of all human rights. The right to freedom of religion is enshrined in the Universal Declaration of Human Rights, in the International Covenant on Civil and Political Rights, and in the European Convention of Human Rights. It is even enshrined as Article 23 of Iran’s own constitution, which states that no one may be molested simply for his beliefs.

And yet few politicians or clerics in Iran see any contradiction between a law mandating the death penalty for changing religion and Iran’s constitution. There has been no public protest in Iran against it.

En av de få vestlige politikere som har protestert mot loven er Storbritannias utenriksminister David Miliband. (En av hans forgjengere, Douglas Hurd, sa for en tid tilbake i et TV-program at «Iran er jo et demokrati».)

Loven må vedtas en gang til i nasjonalforsamlingen og undertegnes av ayatollah Khamenei. Det er mulig man ikke vil ratifisere den, men la den være et ris bak speilet. Myndighetene er bekymret over stadig flere omvendelser fra islam til kristendommen.

Også tidligere er folk blitt hengt for frafall. Hvordan har domstolene funnet juridisk dekning for det? Khomeini ga dommerne rett til å bruke sharia når de ikke fant dekning i sekulære lover. Men sharia er mangetydig. Bortsett fra på ett punkt, frafall fra islam. Der var tradisjonen entydig: det kvalifiserer til dødsstraff.

Khomeini instituerte et syn på ikke-muslimer som urene. Muslimer skulle ikke menge seg med ikke-muslimer eller berøre dem. Dette er en ekstrem form for kontroll over muslimer og en degradering av ikke-muslimer, langt verre enn historisk dhimmi-status. Det har et umiskjennelig preg av det 20. århundres totalitære bevegelser.

Some Muslims are extremely hostile to people of any other religion, never mind to those who they consider apostates: Ayatollah Khomeini declared that «non-Muslims are impure», insisting that for Muslims to wash the clothes of non-Muslims, or to eat food with non-Muslims, or even to use utensils touched by non-Muslims, would spoil their purity.

Bildet: Rashin Soodmand (29) bor i London og er gift med en annen iransk kristen. Hennes far Hossein ble i 1990 hengt for å ha forlatt islam. Nå sitter broren Rashin i fengsel for det samme, til tross for at Rashin aldri har vært muslim. Det spiller ingen rolle. Er man født i iran skal man være muslim, mener myndighetene.

Hanged for being a Christian in Iran
Eighteen years ago, Rashin Soodmand’s father was hanged in Iran for converting to Christianity. Now her brother is in a Mashad jail, and expects to be executed under new religious laws brought in this summer.