Kommentar

Et tegn på hvor spesielle mediene i Norge er blitt, er at de ikke greier å oversette utenlandske artikler, hverken bokstavelig eller i overført betydning. De forstår ikke lenger idiomene, hverken de språklige eller politiske.

Aftenpostens Anders Nordstoga har funnet en morsom sak i the Times. Russiske aviser forklarer hvorfor det ble krig i Georgia: Republikanerne trengte en krig for å slå Barack Obama: Kremlin dusts off Cold War lexicon to make US villain in Georgia. Sjefskurken er selvsagt Dick Cheney. Første del av artikkelen er to the point, selv om Nordstoga misser en vesentlig del av artikkelen til Charles Bremner i Moskva: Putin-retorikken har en egen vri – demokratibevegelsene Vesten promoterer er en kynisk forestilling som dekker over brutal maktbruk.

A classic of Soviet-speak also came from Vasili Lickhachev, a former Russian Ambassador to the EU. «The West has spent a lot of time, energy and money to teach Georgia the tricks of the trade . . . to make the country look like a democracy,» he said.

«We and many other nations see through this deceit. We understand that the seditious tactics of the so-called colour revolutions are a real threat to international law and the source of global legal nihilism.»

Men så skal Nordstoga flette dette sammen med hvordan John McCain reagerer på Georgia, og da kommer svakhetene frem: Et sjuskete, omtrentlig, lurvete språk. Nordstoga skriver at krigen i Georgia er som «en våt drøm» for McCain, men man må spørre: Hvem er det som blir våt?

McCain har så visst grepet begjærlig den muligheten krigen har gitt ham til å fremheve sin sikkerhetspolitiske robusthet.

Et adjektiv som «begjærlig» i en slik sammenheng ville vært utenkelig i gamle Aftenposten. Det har journalisten heller ingen dekning for.

Aftenposten-journalisten tar kvaliteter ved amerikanske politikere eller utsagn de har kommet med og snur på dem og gir dem en odiøs klang.

Georgia ga McCain muligheten til å vise sin store sikkerhetspolitiske erfaring og kompetanse. Dette fremstilles av Aftenposten som noe dubiøst – moralsk tvilsomt. Dette er uhederlig journalistikk, som nå brukes av mange journalister under oppbakning av redaksjonen. Man bruker språklige knep for å så tvil om integriteten til bestemte politikere. Disse er plassert i en egen kategori, og bare trusselen om å havne i skammekroken er nok til at andre oppfører seg pent. Metoden anvendes både nasjonalt og internasjonalt, på Bush og neocons, israelske politikere (der finner nesten ingen nåde), Danmark og Frp.

Man ser straks at det er noe dystert og skummelt som forener disse politikerne: De er i stand til nesten hva som helst. De har onde hensikter. Man kan ikke stole på dem.

Russerne lanserer konspirasjoner som forklaring på krigen. Men Aftenposten er ikke stort bedre når de skriver at krigen er en våt drøm for McCain. De siterer «bare» Andrew Sullivan. Men Nordstoga/Aftenposten bruker «wet dream» i en mørk kontekst som Aftenposten konstruerer. Den finnes ikke hos Sullivan. Tvert imot. Artikkelen er full av ambivalens, nyanser, tvil. Men Sullivan er bombesikker på McCains integritet. Det er ikke Aftenposten. De vender hans beste egenskaper mot ham. Det er stikk motsatt av hva Sullivan gjør.

Dette er rett og slett propaganda, og den er ondsinnet. Les hele avsnittet om McCain og sammenlign med Sullivans:

– En våt drøm for McCain
McCain har så visst grepet begjærlig den muligheten krigen har gitt ham til å fremheve sin sikkerhetspolitiske robusthet.

Han har sammenlighet Russlands fremferd med Nazi-Tysklands og lovet støtte til «det vesle demokratiet så fjernt fra våre kyster» med en ordbruk som kan minne om Winston Churchills.

Da kritikken om krigshissing kom fra Barack Obamas leir, sørget McCain selv for å trekke linjene tilbake til den kalde krigen.

– Om jeg kan være så freidig, det var en gang en annen president, kalt Ronald Reagan, som brukte sterke ord om Amerikas støtte til demokrati og frihet. På den tiden ble han kritisert, sa McCain torsdag, ifølge Washington Post.

McCain har sågar kunngjort at han vil sende sine trofaste våpendragere, senatorene Joe Liberman og Lindsay Graham, til Tbilisi som sine utsendinger.

– Mønsteret gjennom hele hans karriere har vært å søke den høyste moralske posisjonen i en tapt kamp. Det er ingen tvil om at konflikten er en våt drøm for McCain, skriver kommentatoren Andrew Sullivan for The Atlantic.

It has been a fascinating few days watching John McCain come alive. The difference between his talking about, say, energy policy or the economy, compared with the chance to have a visceral military conflict with Russia is a valuable glimpse into what makes him tick. It isn’t just his comfort with military force. It’s classic good McCain too. The pattern throughout his career has always been seeking out the supremely moral position in a losing conflict. And here comes Georgia, plucky little Georgia, doomed throughout history to be perched between Russia and the Black Sea, with a newly elected McCain-like figure, Mikheil Saakashvili, thumbing his nose at the biggest bully on the block. What’s not for McCain to love? The hushed, Churchillian speeches and press conferences, the thrill of breaking war news, the existence of an enemy, an ancient, cold-blooded enemy against which to pivot. It’s all a wet dream for the Arizona senator.

No one should doubt that McCain’s heart is in the right place. McCain long championed the persecuted people of Iraq; and he came to the defense of the beleaguered Bosnians. He is passionate about Burma and Darfur. You name a lost cause and he will rally to it. And no position fit him better than the role of lone crusader for the surge in Iraq in 2006, a military exercise that in his mind would snatch victory from the jaws of defeat, and punish enemies as disparate as Saddam Hussein and Don Rumsfeld.

His position on Georgia makes much more sense if you see it in this context.

In his own narrative, he is always the one man who kept the faith while so many lost theirs. Only McCain had the courage to champion Petraeus; only McCain was in intimate contact with Saakashvili before most others had even heard of him; only McCain can rescue Iraq; only McCain will defeat Iran and Russia and China, because only McCain has the moral clarity to see them as the evil they are, and only McCain has the balls to defend the weak and the defenseless (unless, of course, the CIA has them in a locked, dark cell).

That the world and America might need other virtues in the current global context does not occur to him. That these often admirably intentioned crusades might require more prudential reasoning, restrained caution and delicate diplomacy is not in his play-book. What Americans have to decide is whether, after the last seven years, this kind of with-us-or-against-us crusade against enemies near and far is the right approach to the current crisis. or whether it is part of the reason we are already in so deep.

Sullivan er i dialog med leseren og seg selv. Han skriver i god tro. Han vet at han deltar i en politisk prosess som gjør det felles beste. Nordstoga bedriver manipulasjon. Han vil sikkert kalle det kritisk journalistikk. Men det har ingenting med ordet kritikk å gjøre. Det er sabotasje av den offentlige samtalen.

Dette er alvorlig. Det er Europas mørkeste sider som her dukker opp under dekke av bråkjekk, moderne, avslørende journalistikk. Manipulasjon og propaganda undergraver demokratiet. Det er også et maktmiddel man kan bruke til å knuse noen og fremheve andre. Det er rett og slett korrumperende. Når skal journalister vise at de har integritet?

– Cheney startet krigen i Georgia

McCain And Georgia