Hans Rustad I debatten om Europas fremtid har det utkrystallisert seg en høyrenasjonal retning, som ser det som uproblematisk å gå inn for et «innfødt» europeisk parti. Ordet rase gis positive konnotasjoner. Det har ført til splittelse mellom to kjent nettsteder: BrusselsJournal og Little Green Footballs. Den norske bloggeren Fjordman står sentralt, på nasjonalistenes side.
I desperasjon over å føle at man blir i mindretall, eller er mindreverdig i egen kultur, har noen gått til motsatt ytterlighet: de omfavner det nasjonale med stolthet. Det er ikke nazisme, men for å kunne gjøre det må man ignorere både erfaringer og indre motsetninger.
BrusselsJournal brakte igår et sitat fra George Orwell under krigen:
What has kept England on its feet during the past year? In part, no doubt, some vague idea about a better future, but chiefly the atavistic emotion of patriotism, the ingrained feeling of the English-speaking peoples that they are superior to foreigners. For the last twenty years the main object of English left-wing intellectuals has been to break this feeling down, and if they had succeeded, we might be watching the S.S. men patrolling the London streets at this moment. Similarly, why are the Russians fighting like tigers against the German invasion? In part, perhaps, for some half-remembered ideal of Utopian Socialism, but chiefly in defence of Holy Russia (the ‘sacred soil of the Fatherland’, etc. etc.), which Stalin has revived in an only slightly altered from.
The energy that actually shapes the world springs from emotions – racial pride, leader-worship, religious belief, love of war – which liberal intellectuals mechanically write off as anachronisms, and which they have usually destroyed so completely in themselves as to have lost all power of action.
Men et slikt sitat sier noe helt annet i dag enn det gjorde i august 1941. Da hadde Hitler nettopp gått løs på Sovjetunionen og Orwell prøver å beskrive hvilke energier som utløses. Men å overføre dette på dagens situasjon fører galt av sted. Man ønsker å legitimere følelsen av nasjonal samhørighet basert på homogenitet og felles historie. Men denne homogeniteten er en saga blott, selv blant dagens norskinger er den passé. Man har riktignok noen koder til felles, men den uanstrengte samtalen er en illusjon. Noen lever mentalt i 50-60-årene, andre har mange identiteter og lever i flere verdener. Alle deltar vi en globalisert verden, både fysisk og virtuelt. Å skulle rekonstruere et fellesskap basert på det innfødte, fremstår som reaksjonært og håpløst. Men det er slike tanker Fjordman, utrolig nok, forfekter.
Han skriver på Gates of Vienna, i en oppsummering av krangelen med Charles Johnson på LGF:
The indigenous population of all European countries is white. If European countries would like to maintain the indigenous population as the majority, this by extension means a white majority. Do you think the people in, say, Norway, have the right to desire an immigration policy which ensures a traditional demographic majority, or is this racism?
Det er farlig å begynne å bruke fargebetegnelser på Europas befolkning. Hva med østeuropeere? Her forveksler man kultur med «rase», og historiske erfaringer skulle tilsi at det er en farlig vei. Rase er rett og slett et ubrukelig ord. Det lar seg ikke definere presit. Vi kan snakke om kultur og historie. Rase forutsetter renhet, og vi vet at Europas historie er en historie om det motsatte: om uendelig mange folkeforflytninger, blandinger, invasjoner, fredelige og krigerske. Selv opp til Norge har det kommet folk, rekende til alle tider og den norrøne kulturen var både ekspansiv og utadrettet. Å snakke om «innfødt» i forbindelse med rase er den rene kapitulasjonserklæring.
Hvordan tror Fjordman at integrerte innvandrere vil føle seg hvis det blir akseptert å snakke om rase og «hvithet»?
Noe av utgangspunkte for krangelen mellom BrusselsJournals Paul Belien og Little Green Footballs var Counterjihad-møtet i Brussel i høst. LGF likte ikke at Vlaams Belang deltok. En av de kritiserte var Koenraad Dillen, som har latt seg avbilde sammen med Leon Degrelle, leder av det belgiske Rexist-partiet under krigen. Dillen forklarer hvordan bildet ble tatt en gang på 90-tallet, da han besøkte Degrelle i Spania i forbindelse med hans universitetsoppgave om Robert Brassilach, en fransk nazi-filosof.
Soldier on the eastern front, Degrelle was convicted, in absentia, for high treason. But he was never charged with war crimes.
I had neither sympathy, nor animosity for Degrelle in 1992. He was 84 years old at the time. He interested me as a person who played a historical role. No more, no less. I had no political functions at the time.
Nei, med det at Degrelle ikke ble tiltalt for krigsforbrytelser betyr neppe at han ikke deltok i slike. Det er noe med den kliniske tonen som ikke er tillitsvekkende.
Det er utrolig at disse gamle forbindelsene dukker opp igjen, og det er dem som får jødiske skribenter til å reagere. De kjenner lukta.
Fjordman forsikrer at dette ikke har noe med nazisme å gjøre. Men når man restaurerer et ord som «rase» er det som å henge opp en fjøslykt i mørket: mye rart kommer flyvende.
Motstanden mot det politisk korrekte får Fjordman til å tippe over i den motsatte grøfta:
There is no other continent where the indigenous peoples are being systematically stripped of their heritage, displaced in their own cities and are subject to violence and abuse with the active participation of their own authorities, yet where this is celebrated as a victory for tolerance and where the natives are banned from even verbally opposing any of this. Yes, I think this reveals an anti-European bias.
Det er et krast språk som er selvforførende. Man ender opp i et hull, og faren er at man fortsetter å grave.
Fordi det nå finnes noe som heter whiteness studies i USA, som beskriver den hvite mann som roten til alt ondt, vil Fjordman snu det på hodet. Fordi visse nasjoner uten skrupler er sjåvinististiske og diskriminerer fremmede, spør Fjordman hvorfor ikke Europa kan gjøre det samme?
Samme holdning kommer til uttrykk når man spør hvorfor USA skal måtte slåss med hånden på ryggen mot sine fiender.
Svaret er ganske enkelt at demokratier alltid må slåss med hånden på ryggen. Ellers er de ikke demokratier. Det er autoritære og tyranniske styrer som tar alle midler i bruk. Demokratier må holde seg til lov og rett. Hvis man mener dette bare er en «hemning» har man mistet målet av syne. Da har ikke en eventuell seier noen mening. Dette har mange i USA forstått. Derfor er oppgjøret med Bush-administrasjonens legale overtramp så grundig.
Fjordman og hans kampfeller er marginale tallmessig. Men de representerer likevel en tendens det vil være dumt å ignorerer. Det er en målestokk på hvor langt en avantgarde har beveget seg fra den offisielle mening. De får ikke gjennomslag, blir møtt med politikøller på gaten i Brussel, og går tilbake til stammefellesskapet.
Hvor ille det er gir Fjordman et eksempel på når han spør hvor USA vil stå den dagen europeerne bestemmer seg for «å ta igjen».
Many Americans say they are tired and will never become involved in Europe again. Fine, I can understand why. But another question is, if native Europeans actually start fighting back against Islamization for real, whose side will Americans be on? Will they be on ours, or will they back the poor, Muslims victims of European racism and xenophobia, just like they did in Yugoslavia?
Judging from the aggressive hostility towards anything European they are indoctrinated with, I fear the latter.
Fjordmans revisjonisme av Bosnia-krigen er like faktisk gal, umoralsk og politisk farlig som David Irvings Holocaust-revisjonisme.
Her er det ikke snakk om at man drives inn i uheldige posisjoner pga motstand, men om en aktiv omskrivning av historien av ideologiske grunner. Bare 12 år etter Srebrenica.
Farvannet begynner å bli grumset.
