Saken mellom France2 og Philip Kerentsy, om hvorvidt opptakene av Mohammed al-Dura ble faket, kommer opp igjen for en fransk domstol 14. november. Denne gang skal råmaterialet vises i retten. Mange ressurssterke mennesker har engasjert seg i saken: Ble opptakene av al-Dura manipulert? Hvis svaret er ja, vil mange nyhetsorganisasjoner måtte gå i seg selv.

Richard Landes er en av de mest engasjerte. Han sier tausheten rundt denne saken i de etablerte mediene skyldes at de vet at de alle sitter på tiltalebenken. «Alle» har kjøpt materiale av palestinske journalister som kan sies å være tvilsomt. Det skyldes forskjellig utgangspunkt: mange palestinere går inn i journalistikken for å føre kampen med det mest effektive av midler: kamera. Men dette vet vestlige journalister. Jukset begynner der man sender stoffet som autentisk.

Visse ting tyder på at det var det som skjedde med filmsnutten som viser Mohammed al Duras død ved et veikryss i Gaza helt i begynnelsen av den andre intifadaen.

Franske TV-journalister og TV-ledere har i samtaler med kritikere forsvart seg med at «dette» er noe alle gjør: manipulerer storyer.

When representatives of France2 were confronted with the pervasive evidence of staging in Talal’s footage, they both responded the same way. «Oh, they always do that, it’s a cultural thing,» said Enderlin to me in Jerusalem. «Yes Monsieur, but, you know, it’s always like that,» said Didier Eppelbaum to Denis Jeambar, Daniel Leconte, and Luc Rosenzweig in Paris.

As an echo of this astonishing private complacency, Clément Weill-Raynal of France3 made a comment to a journalist that he meant as a criticism of Karsenty: «Karsenty is so shocked that fake images were used and edited in Gaza, but this happens all the time everywhere on television and no TV journalist in the field or a film editor would be shocked.»

The implications of this remark undermine its very use in his argument: How can Karsenty defame Enderlin by accusing him of using staged footage when, as Clément Weill-Raynal here admits, everybody does it? Is it wrong to do this? And if so, why does Weill-Raynal criticize Karsenty for blowing the whistle? If not, where’s the defamation?

Richard Landes introduserer her et interessant begrep: offentlige hemmeligheter. Overført på norske forhold: alle «vet» at Odd Karsten Tveit var sterkt forutintatt i sin dekning av Midtøsten. Men ingen sa noe. Alle vet at dekningen av innvandrerspørsmål har visse snubletråder og vinkler som man ikke får berøre som journalist. Men ingen sier noe. De er offentlige hemmeligheter. Det finnes mange slike i Norge.

I dekningen av Midtøsten – og det vil nå også si Irak-krigen, benytter norske journalister seg ofte av fortielser. Det er mest hva de utelater som fortegner. Palestinerne ønsker feks. å fremstå som ofre, hvilket de ofte er. Men hvis de manipulerer materiale, er det i orden fordi det tjener en god sak, og fordi de objektivt er ofre?

I Midtøstens slagtummel er en slik linje livsfarlig. Man vil vikle seg inn i bindinger og hensyn som gjør enhver objektiv journalistikk umulig. Landes minner om Reuters-fotografen som manipulerte bilder av israelernes bombing av Beirut i fjor sommer. Det var drøyt, men fotografen syntes det var for lite og la på litt. Da det ble avslørt var skandalen et faktum. Både fotografen og leder av fotodesken ble sparket og alle bildene hans ble strøket fra arkivet.

Palestinerne vet godt hva bilder er verdt. Da en mobb drepte og lemlestet to israelske reservesoldater i Ramallah, passet palestinerne på at det ikke slapp ut bilder. Et italiensk TV-team smuglet ut bilder med fare for sine liv. Akkurat denne sensuren fikk liten play i norske medier.

Det heller ikke jeg visste var at en av sjefene i RAI skrev til Arafat og beklaget at italienere hadde tilføyd palestinerne en slik skade.

Eager to avoid being blamed, the representative of Italy’s «official television station RAI» wrote to the PA that his station would never do such a thing,

…because we always respect (will continue to respect) the journalistic procedures with the Palestinian Authority for (journalistic) work in Palestine…

Da er vi over i propagandaens rike der det ikke finnes forskjell på sannhet og løgn.

Det er derfor noe langt mer enn bare al-Dura-saken som står på spill: det er vestlige mediers forhold til palestinere og Israel, for det er Israel som er den egentlige måltavlen for denne manipuleringen.

NRK kan her vise til en hel tradisjon med sine klare sympatier. Nåværende korrespondent, Sidsel Wold, er ikke støpt helt i samme form: hun viser at det er forskjell på kritikk og partsinnlegg.

Mange journalister bygget sin karriere på denne ideologiske fronten; NRKs korrespondentrekke i Midtøsten er et sørgelig eksempel. Det utkrystalliserte seg visse uskrevne kriterier man måtte fylle for å få jobben. Man måtte vise at man visste hva det dreide seg om, at lojaliteten lå på riktig sted. Man operererte med et moralsk mandat som man ikke kunne argumentere mot. Hvem kan argumentere mot Sabra og Shatila?

Slik er det ikke lenger. Når Hamas skyter ubevæpnede Fatah-tilhengere i Gaza er det vanskelig å opprettholde den gamle fronten.

Men fronten har i mellomtiden forflyttet seg til Norge: Det som før var konsentrert om Midtøsten er idag overført på noe langt større: sympati/antipati, dog/underdog-tableauet er overført på USA/ Irak, på krigen mot terror, på forholdet til muslimer (Vesten fører korstog) og vi står selv overfor de samme dilemmaer i Afghanistan, der det ser ut til å dreie seg om en frykt for smitteeffekt: vi vil ikke bli som amerikanerne, vi risikerer å bli korrumpert, jfr. Amnesty og behandling av fanger, er det derfor best å bevare uskylden og trekke seg ut?

Det løper noen underliggende stemninger her om norsk renhet og uskyld. Samtidig er det innført omerta på at Mohammed Al-Durras konflikter har flyttet med på lasset til Norge. Et eklatant eksempel var sammenstøtet mellom kurdere og tyrkere forrige helg. Et annet eksempel er en mer hissig antisemittisme.

Konfliktene finnes også innenfor grupper fra samme land, og selvfølgelig mellom nordmenn og innvandrere, spesielt muslimer, fordi de har størst problemer med å akseptere et moderne samfunn. Vårt svar er å la de ha en opt-out klausul: en reservasjonsrett og late som om vi ikke ser det vi ser: usynliggjøre konflikter. Derfor må språket stadig renses, når visse ord tar opp i seg konfliktstoff.

Utrolig nok er denne omskrivningen i ferd med å spre seg: Vladimir Putins langsomme kvelning av demokratiet i Russland omtales oftest som at russerne gjenvinner sin nasjonale æresfølelse og stolthet (senest idag av Jens Espen Kruuse), og Hugo Chavez ble omtalt som «bajas».

Stikkord for situasjonen er forvirring og mangel på orienteringsevne. Hvor galt det kan gå viser seg i sidestillingen av drapet på Al-Dura med bildet av den lille jødiske gutten som føres ut av Warszawa-gehttoen. USAs tidligere justisminister Ramsey Clarke har det på hjemmesiden til International Action . Det er paralleller som trekkes av Norman Finkelstein og Noam Chomsky, eller en Johan Galtung.

Jødiske intellektuelle har en årvåkenhet vi burde lære av og sette pris på.

Landes setter fingeren på et viktig punkt: Evnen til å innrømme feil.

Det adekvate svaret på å leve med alle de konflikter som import av fremmede kulturer medfører, er å innrømme splittede lojaliteter. Ligningen går ikke opp. Man må erkjenne hvor vanskelig det er.

As an Israeli journalist remarked: «Every day I have to walk the fine line between loyalty to my sources and loyalty to my audience.» How grievously have our journalists betrayed us, their audience, for the sake of finding favor in the eyes of their sources?

Så fort man inngår stilltiende overenskomster om å la visse temaer i fred, og dekke visse konflikter på en bestemt måte, har man tapt.

l-Dura and the «Public Secret» of Middle East Journalism