Kommentar

Ligger det en moralsk nerve i mange muslimers reaksjon på vestlige samfunn? Er det et samfunn i forfall? Har friheten gått for langt, særlig seksuelt? Er en moralsk gjenreisning det eneste svar på islamisme som virkelig nytter? Det mener amerikansk-indiske Dinesh D’Souza.

Han har nylig utgitt boken The Enemy at Home, der han gir kulturradikale mye av skylden for at USA blir hatet av muslimer.

Charging that «the cultural left in this country is responsible for causing 9/11,» he wants good Christians to recognize that Islamic values resemble their own—and that the real enemy is those fags next door. If only they’d retarget their rage, thereby showing their respect for «traditional values,» Muslims would stop hating the USA.

D’Souza (who says he is Catholic) invites us to «imagine how American culture looks and feels to someone who has been raised in a traditional society… where homosexuality is taboo and against the law…. One can only imagine the Muslim reaction to televised scenes of homosexual men exchanging marriage vows in San Francisco and Boston.» Let it be recalled that D’Souza is referring here to a «traditional society» in which girls of 13 or 14 are routinely forced to marry their cousins, and in which the groom, if his conjugal attentions are resisted on the wedding night, is encouraged by his new in-laws to take his bride by force. Such are the sensitivities that, D’Souza laments, are so deeply offended by the American left, which «would like to have Mapplethorpe’s photographs and Brokeback Mountain seen in every country… the left wants America to be a shining beacon of golden depravity, a kind of Gomorrah on a Hill.»

Det er Bruce Bawer som tar et oppgjør på koblingen mellom moralsk forfall og islamisme. Dette synet har en viss apell både blant Frp, KrF- og Sp-velgere: friheten har gått for langt, og burde strammes inn. Særlig provoserer homofilt samliv og livsstil. Av en eller annen merkelig grunn er det de som tiltrekker seg oppmerksomhet. Rektor Jon Kalbein som skriver i Aftenposten lufter tanker som minner om dette: religion bør få større plass i det offentlige rom. Han har også sans for blasfemiparagrafen: det skal ikke være lov å håne religionen og religiøse følelser.

Fra flere hold kommer det signaler om at den vestlige frihet har gått for langt og fører til tomhet. Thomas Hylland Eriksen har vært inne på lignende tanker når han hyller tryggheten i familier fra tradisjonssterke kulturer.

Uten å nevne prisen for denne tryggheten.

D’Souza går lenger. Han sier at Vesten bygger på frihet og muslimene på verdier. Bare ved å gjenerobre verdiene kan Vesten reddes og slutte fred med muslimene. Hvis Vesten fortsetter sin sanseløse frihetsrus er den dømt.

For å kunne fastholde denne dikotomien må D’Souza bagatellisere den mørke siden av «verdiene».

For those who cherish freedom, 9/11 was intensely clarifying. Presumably it, and its aftermath, have been just as clarifying for D’Souza, whose book leaves no doubt whatsoever that he now unequivocally despises freedom—that open homosexuality and female «immodesty» are, in his estimation, so disgusting as to warrant throwing one’s lot in with religious totalitarians. Shortly after The Enemy at Home came out, a blogger recalled that in 2003, commenting in the National Review on the fact that «influential figures» in America’s conservative movement felt «that America has become so decadent that we are ‘slouching towards Gomorrah,’» D’Souza wrote: «If these critics are right, then America should be destroyed.» Well, D’Souza has now made it perfectly clear that he’s one of those critics; and the book he’s written is nothing less than a call for America’s destruction. He is the enemy at home. Treason is the only word for it.

Det forekommer meg at denne tilbakevenden til moralske kategorier ikke er helt ulik Johan Galtung og andre venstreorienterte som var raske til å legge skylden for 911 på USAs opptreden i utlandet, politisk, militært, kulturelt og økonomisk. Det er samme mekanisme: feilen må finnes hos den angrepne. Ikke slik at man forsøker å forstå hvilket fordreid bilde Hamburg-cellen hadde av Vesten og USA, det er noe annet. Man søkte tilsynelatende rasjonelle forklaringer, kausalitet, og det er noe ganske annet. Da inntar man en posisjon som lett vipper over i den domfellende, som D’Souza gjør.

For orden skyld: finnes det ingenting riktig i en slik posisjon? Moral og verdier er ikke noe man kan vedta. De springer ut av en gruppe eller nasjons åndelige habitus og er en kompleks materie. Hverdagen byr på anledninger til å styrke verdier og moral hele tiden. Journalister, politikere og kulturarbeidere – som arbeider med opinionsdanning, har den sjansen hele tiden. Gjør de bruk av den? Tematiserer de dette? Vanlige folk har selvfølgelig også den sjansen, og bruker den kanskje mer, for de er avhengige av familier, arbeidsplasser og lokalmiljø som henger sammen.

På ett punkt tar D’Souza kapitalt feil: å jage homofile tilbake til kottet har ingenting med verdier å gjøre. Det er undertrykking. På dette punkt er jeg også uenig med Mark Steyn. Kultur kan ikke rekonstrueres. Den må skapes, og den frigjøring mennesker i Vest har oppnådd, kan ikke og bør ikke reverseres. Det er andre grep som må til.

The Enemy at Home