capt.sge.bkm09.290506181919.photo00.photo.default-512x360.jpg

Det var en voldens dag fra Kabul til Bagdad. Taliban har lenge varslet at de skal øke prisen for å delta i den internasjonale styrken. De håper at økte tap skal få opinionen hjemme til å kreve tilbaketrekking. Ungdommene som demonstrerer: Er de en blanding av Taliban-infiltratører og ungdom uten perspektiv som benytter anledningen til å få utløp for sine frustrasjoner? Hvem med sine fulle fem ville ellers brenne ned Care internationals kontorer?

Opinonen i Vest har lett for å glemme at motstanderen ikke bryr seg om menneskeliv overhodet, men ser dem som «expendable». Statssekretær Espen Barth Eide sa for ikke lenge siden at han trodde norsk opinion var i stand til å ta tap. Han mente nok en-gangs-tap. Er opinionen forberedt på mye tøffere tak? Eller har media så lenge drillet dem med at vold er noe som hender med amerikanere at ropet vil spre seg fra venstre og inn mot midten: dette er et resultat av amerikanernes måte å løse problemer på.

Bilder av rasende menn vil også utløse spørsmålet: hvorfor setter vi våre unge på spill, hvis det er slik de blir behandlet? Flere av dagens demonstranter sa de var ute etter å drepe ikke-afghanere. The Times’ Tim Albone havnet midt oppe i demonstrasjonene.

«I’ve been in Kabul for nine months and there has never been anything like this before. There is a real feeling in the air that today Kabul changed. There has been a lot of fighting in the south but this has mainly been between the militias and the American forces.

«Today it was angry teenagers – kids who have got nothing else to do. They are angry because they see all of the money being pumped into Afghanistan but still have no jobs.

«They are angry at the Americans who they see driving around as if they own the place and who appear to have caused this accident and then tried to drive away.

«I’ve spoken to friends who work in Iraq and they say that there was one day when it all changed. That could be the case here. They have realised that they can take on the police and take on the Americans – they could easily do it again.

En Improvised Explosive Device, IED, krevde livet til to britiske TV-folk, en lydmann og en kameramann, mens TV-reporter Kimberley Dozier ligger kritisk såret på sykehus i Bagdad. Det er nå drept 70 journalister i Irak. Det krever stort mot å dekke Irak. Slik beskrev Dozier hvordan det var i januar iår:

It took us a while to admit we were targets, and start to change the way we work — adding bodyguards, armoured vehicles, blast walls outside our hotels, and so on. But now going into Iraq is like being flung into a pot of water you can see boiling from a great height from far away. Inwardly, you’re screaming, «Arghh,» then you stifle it with a mental «Ulp.»
….

But if you want to tell their story, you have to take their risks. If we, the journalists, are sitting in hot water, the troops are hopping around on Hell’s coals. It’s even worse for the Iraqi army and police. And then you’ve got the Iraqi people, who are not restricted to tours of duty and have no ticket out.

So yes, absolutely, journalists face awful, dangerous risks in Iraq. But it’s nothing compared to the people we cover.

On the spot: ‘Crowd wanted to skin us alive’

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂