Spørsmålet om konvertitten Abdul Rahman går inn i debatten mellom islam og Vesten. Den legger seg på toppen av de andre stridsspørsmålene, og retter et ubehagelig søkelys på islam: hva er det med en religion som ikke tillater at man forlater den?

En artikkel i New York Times sier at det ikke er ofte noen blir henrettet for «ridda», frafall. Det ble bare nevnt fire saker de senere år: en i Sudan, to i Iran, og en i Saudi-Arabia. Men kan det skyldes at folk emigrerer hvis de skifter tro, eller holder munn?

Saken er at det er juridisk bindende dødsstraff for frafall i Saudi-Arabia og Iran. I Egypt mister man statsborgerskapet hvis man insisterer på at man ikke lenger er muslim. Da blir man statsløs! Det fortalte lærer ved Misjonshøgskolen i Stavanger, Jan Opsahl, til «Her og Nå».

Spørsmålet om de vantros rettigheter i islamske land, og religionsfrihet også for muslimer, er merkelig lite omtalt. Jeg tror det vil bli mer oppmerksomhet rundt det i fremtiden.

Afghanistan har både islam som øverste autoritet, og anerkjenner internasjonale menneskerettskonvensjoner. En av dem må vike.

Vesten er altså i den paradoksale situasjon at dets soldater ofrer livet for et samfunn som idømmer dødsstraff hvis noen går over til kristendommen. Det er selvfølgelig satt å spissen. Men når noen krever dødsstraff i spørsmål om tro, ber man om ekstreme sammenligninger.

Denne gang er det de kristnes følelser som er krenket, skriver Steyn, og da har de vel svart like kontant som muslimene gjorde på tegningene? Og siterer noen høflige anmodninger fra talsmann for Det hvite hus.

Prins Charles besøkte Al Ahzar-universitetet nylig og der berørte han karikaturstriden.

«Anyway, this is what His Royal Highness had to say to 800 Islamic «scholars»:

«The recent ghastly strife and anger over the Danish cartoons shows the danger that comes of our failure to listen and to respect what is precious and sacred to others. In my view, the true mark of a civilized society is the respect it pays to minorities and to strangers.»

Vannet flyter bare den ene veien. Hva nå med respekten for minoriteter, i Abdul Rahmans tilfelle? Det kvier vi oss for å si fra om.

Steyn har en morsom parallell, fra den tid britene hadde større selvtillit:

In a more culturally confident age, the British in India were faced with the practice of «suttee» — the tradition of burning widows on the funeral pyres of their husbands. General Sir Charles Napier was impeccably multicultural:

»You say that it is your custom to burn widows. Very well. We also have a custom: When men burn a woman alive, we tie a rope around their necks and we hang them. Build your funeral pyre; beside it, my carpenters will build a gallows.You may follow your custom. And then we will follow ours.»

India today is better off without suttee. If we shrink from the logic of that, then in Afghanistan and many places far closer to home the implications are, as the Prince of Wales would say, «ghastly.»

Facing down a culture where they talk like crazies

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.